Biologisk krigføring
From Wikipedia, the free encyclopedia
Biologisk krigføring, også kjent som bakteriologisk krigføring, er å gjøre bruk av enhver form for mikroorganisme (bakterie, virus eller sopp Protozo ), eller et giftstoff (toksin) fra disse, som stridsmiddel. Formålet er å uskadeliggjøre, drepe eller virke demotiverende på en motstander (fiende).
FNs konvensjon om biologiske våpen av 1972 forbyr produksjon og lagring av biologiske våpen, og er undertegnet av over 100 medlemsland, i forbindelse med de grusomme virkningene slike våpen har. Bruk er ikke inkludert, slik at utilsiktet bruk ikke medfører straffeansvar (ved for eksempel at noen som er smittet, overfører smitten til andre).
Ut ifra et militært synspunkt er bruken av biologiske våpen av mindre interesse. Hovedsakelig fordi de ikke har en øyeblikkelig virkning, men at det tar flere dager før en ønsket virkning gjør seg gjeldendene på de som blir eksponert, og slik sett ikke egner seg for å stanse en fiende i fremrykning. Det er også vanskelig å forhindre at egne styrker blir smittet. Ved bruk mot et annet lands sivilbefolkning gjør inkubasjonstiden det mulig for en motstander å svare med samme midler.
I enkelte tilfeller kan likevel biologiske stridsmidler tenkes brukt, da spredningsmåten tross alt er vanskelig å oppdage. Slik bruk kan lamme et samfunn og dermed gjøre det lettere å oppnå en militær seier.