Eikonalapproksimasjon
From Wikipedia, the free encyclopedia
Eikonalapproksimasjon benyttes ved beregninger i optikk og kvantemekanikk til å forenkle de tilsvarende bølgeligningene i grensen der bølgelengden blir mye mindre enn andre lengder som inngår i anvendelsen. Den gir dermed grunnlaget for geometrisk optikk ved dannelse av bilder med bruk av lys.
Navnet eikonal fra gammelgresk εἰκών som betyr bilde, ble innført av Heinrich Bruns i 1895 i hans undersøkelser av geometrisk optikk basert på de opprinnelige formuleringene til William Rowan Hamilton seksti år tidligere. Hvordan denne fremgangsmåten følger fra bølgeligningen til lys, ble vist i 1911 av Arnold Sommerfeld og Iris Runge, datter av Carl Runge.
Metoden gjør det mulig å beskrive noen kvantemekaniske fenomen på en måte som er mer i overensstemmelse med bruk av klassisk mekanikk og går vanligvis under navnet av WKB-approksimasjonen som benyttes ved lave energier. Da bølgelengden til en partikkel avtar med økende energi, kan eikonalapproksimasjonen også benyttes til å beskrive kollisjoner mellom elementærpartikler ved høye energier.