Gladiatorkampene
From Wikipedia, the free encyclopedia
Gladiatorkampene var en viktig del av Romerrikets kultur og underholdningsliv. Gladiatorer var som regel kriminelle, krigsfanger eller slaver, men av og til kunne også frivillige frie menn melde seg til å bli gladiatorer. De mistet dermed retten til å stemme, søke arbeid i det offentlige, og i visse tilfeller mistet de også retten til å bli begravd på tradisjonelt romersk vis. Gladiatorkampene var veldig populære, og det var nærmest en plikt at keiserne var blant tilskuerne. Som regel var det såkalte gladiatorskoler der gladiatorene trente og kjempet mot hverandre, før de ble sendt ut på arenaen til jubel og begeistring til alle de tusen tilskuerne som hver gang møtte opp på de populære arrangementene. På slike gladiatorarenaer kunne man se både gladiatorer kjempe mot hverandre og dyr kjempe mot hverandre. Ofte kjempet gladiatorer mot dyr. Dyrene ble brakt til Roma, Capua og andre storbyer, fra hele Romerriket, og det kunne være både sjiraffer, løver, elefanter, bjørner, ulver og neshorn og mye mer. Henrettelser av dødsdømte forbrytere foregikk også på slike arenaer. Menneskekamper ble ofte kjempet mellom en tungt bevæpnet gladiator og en som kanskje bare var utstyrt med et nett og en tregaffel. Det gjorde risikoen for gladiatorene stor. Man risikerte ikke bare å bli drept i selve kampen, men også publikum kunne bestemme skjebnen til en gladiator ved å rope og gjøre tegn med tommelen. Hadde en gladiator kjempet tappert ville han som regel få lov til å leve, bl.a. også fordi det var dyrt å trene de opp. I gjennomsnitt regner man med at gladiatorene overlevde 10-12 kamper hver.