Klassisismen (musikk)
genre innenfor vestlig musikk, cirka 1730-1820 / From Wikipedia, the free encyclopedia
Klassisismen er en epoke innen europeisk musikk som strekker seg omtrent fra 1750 til 1830. Klassisismens begynnelse går noenlunde parallelt med slutten på den galante stilen, og den siste delen av klassisismen er en glidende overgang til romantikken. Epoken deles inn i tre perioder: Overgangen fra den galante stilen (1750–1770), den dominerende klassisistiske perioden (1770–1810) og overgangen til romantikken (1810–1830).
Perioden 1770–1810 var dominert av musikken i Wien, der komponister som Joseph Haydn (1732–1809), Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) og Ludwig van Beethoven (1770–1827) var de viktigste. Denne perioden har gitt opphav til navn som wienerklassisismen, som ofte brukes som betegnelse for hele klassisismen, og den første wienerskole. Wien som kultursentrum spilte en viktig rolle også før midtperioden, med komponister som Christoph Willibald Gluck) og etter (Johann Nepomuk Hummel, og Franz Schubert). Likevel var det fra tidlig av en rekke komponister som ikke hørte hjemme i Wien, som Carl Philipp Emanuel Bach (Potsdam, Hamburg), Johann Christian Bach, Muzio Clementi (begge London) og Luigi Boccherini (Madrid). Områder som Mannheim og Paris var viktige i begynnelsen av perioden. Gioacchino Rossini (Paris) og virtuoser som Louis Spohr (Kassel), John Field (St. Petersburg, Moskva), Fernando Sor (Paris, London) og Niccolo Paganini (omreisende) var med på å avslutte perioden.
Som periode var klassisismen formgivende innen opera, symfonier, sonater og strykekvartetter. Klassisismen handlet i stor grad om å bytte ut barokkens polyfoni (flere melodier i samspill) med homofoni (en dominerende melodi med støtte fra andre instrumenter) og enklere musikkretninger. Barokkens grep ble ikke helt glemt, og flere komponister benyttet seg av både kontrapunkt og fuger gjennom sine komposisjoner. Likevel var klassisismen en bevegelse vekk fra teknikker som generalbass og terrassedynamikk, og hovedmelodien ble langt mer markant i denne perioden. Der kontrapunkt i barokken hadde flere likeverdige stemmer, hadde det klassisistiske kontrapunkt fortsatt en dominerende hovedstemme, mens understemmene hadde som funksjon å støtte opp om melodien.
Klassisismen var også påvirket av nyvinninger i instrumenter og orkestre. Nye eller sterkt forbedrede instrumenter som piano, waldhorn, fagott, tverrfløyte og klarinett, ga større muligheter til å lage musikk og det ble også enklere å benytte seg av gradering av dynamikken. Orkestrene ble større, spesielt under Mannheimerskolen, og det ble stadig flere solostykker for enkeltinstrumenter. I tillegg skapte fremveksten av et sterkt borgerskap et større fokus på verdslig musikk, noe som gjorde at orgelet fikk mindre betydning. Musikk ble oftere fremført offentlig i store haller sponset av privatpersoner for et betalende publikum. Mot slutten ble musikken i klassisismen markant mer dramatisk, og overgangen til romantikken er glidende.