Mandatområde
From Wikipedia, the free encyclopedia
Et mandatområde var et landområde som ble administrert av en stat etter oppdrag fra Folkeforbundet. Det ble etablert etter reglene i artikkel 22 i Folkeforbundets traktat av 28. juni 1919. Alle territorier som ble utlagt som mandatområde, hadde før første verdenskrig tilhørt stater som var på tapernes side i verdenskrigen, Tyskland og Det osmanske rike.
Mandatet ble tillagt en stat, kalt mandatar, som påtok seg visse forpliktelser for mandatet. Mandatarenes oppgaver ble fastlagt etter individuelt forhandlede retningslinjer. Tross hensikten om det motsatte ble mandatarene ofte de facto sett som nye kolonimakter.
De viktigste mandatarene var Storbritannia og Frankrike. I Midtøsten fikk Storbritannia mandatet Palestina og mandatet Mesopotamia, mens Frankrike fikk mandatet Syria med Libanon. Også Belgia, Australia, New Zealand, Sør-Afrika og Japan fikk mandatområder.