Kongebøkene
bok i Bibelen, omfatter to bøker: Første kongebok: 22 kapitler; Andre kongebok: 25 kapitler / From Wikipedia, the free encyclopedia
Kongebøkene (hebraisk: מלכים – Mĕlāḵîm, «Konger») er den ellevte og tolvte bok, henholdsvis Første Kongebok og Andre Kongebok, men var opprinnelig en bok i Den hebraiske Bibelen (jødiske Tanakh) og den kristne Bibelens gamle testamente. Oppdelingen oppsto ved oversettelsen av den hebraiske teksten til gresk i Septuaginta. Der ble denne boken og den hebraiske Samuelsbøkene sammen organisert som fire kongebøker, noe som ble videreført i den latinske Vulgata som første til fjerde kongebøker. Fra den engelske King James version ble Vulgatas første og andre kongebok kjent som Første og Andre Samuelsbok, mens Vulgatas tredje og fjerde kongebok ble Første og Andre kongebok.
Bøkene konkluderer deuteronomistiske historie, en historie om Israel som også innbefatter Josvas bok, Dommernes bok og de to Samuelsbøkene, som bibelforskere mener ble skrevet å komme med en teologisk forklaring at kongedømmet Judea av Babylonia i 586 f.Kr. og et fundament for en tilbakevending fra landsforvisningen.[1] De to kongebøkene presenterer en historie om oldtiden Israel og Judea fra og med kong Davids død og fram til Jojakin ble løslatt fra fengslingen i Babylon, en periode på rundt 400 år (ca. 960 – ca. 560 f.Kr.).[1] Forskerne tenderer å behandle bøkene som utgjorde den første utgaven fra slutten av 600-tallet f.Kr. og en andre og endelig utgave fra midten av 500-tallet f.Kr.[2][3]