Alpin skiidrett
vintersport / From Wikipedia, the free encyclopedia
Alpin skiidrett er en fellesbetegnelse for skiidrett med ulike former for kjøring i bratt terreng og er karakterisert ved at hele støvelen er fastspent til skien, i motsetning til nordiske disipliner, der hælen kan vippe på skien. Alpine øvelser er slalåm, parallellslalåm, storslalåm, super-G og utfor, men også frikjøring. Selv om slalåm har sin opprinnelse i Norden og ikke i Alpene. Enkelte av disse øvelsene kan også kombineres til øvelsen Alpin kombinasjon.[1]
Konkurranser innen alpint starter markant høyere oppe på et fjell enn der målet befinner seg, slik at selve skiløpet nærmest konstant går nedover. Løypa er avmerket med porter og hindringer som løperne skal forsere på kortest mulig tid.[1]
Alpin stil bruker Christiania-svingen der skiene holdes mest mulig samlet og parallelt gjennom svingen. Ved Telemark-sving er det større bevegelighet og varierende avstand mellom bena i fartsretningen. Med smale langrennsski er det vanlig å ploge gjennom svingene.[2][3]
Utforløyper har brede porter, og ideen med disiplinen er at løperen finner en best mulig linje og dermed oppnår så høy hastighet som mulig.[trenger referanse] Motsatt har slalåmløyper smale porter som står tett på hverandre, men normalt vekselvis på den ene og den andre siden i forhold til den korteste linja mellom start og mål, og der løperens svingteknikk kommer i sentrum. Storslalåmløyper ligner mest slalåm, men med større avstand mellom portene, mens super-G-løyper er mer like utforløyper, men har flere svinger.
Konkurranser i utfor og super-G avgjøres med ett løp, mens konkurranser i slalåm og storslalåm avgjøres med to løp avholdt samme dag i forskjellig satte løyper i bakken.[trenger referanse]
Det konkurreres i de alpine disipliner ved Vinter-OL hvert fjerde år, VM annet hvert år samt en årlig verdenscup.