Arkaisk tidsperiode
From Wikipedia, the free encyclopedia
Arkaiske periode i Hellas (800 f.Kr. – 480 f.Kr.) er perioden oldtidens greske historie som etterfulgte de såkalte mørke århundrene. Denne perioden var preget av en framvekst av de de greske bystatene, polis, foruten også de første antydningene til antikkens filosofi, teater i form av tragedier framført under festivalen Dionysia, og skriftlig poesi (framfor utelukkende muntlig litteratur) som kom med gjeninnføring av et skriftsystem som tidligere hadde gått tapt i de mørke århundrene. Begrepet «arkaisk» dekker også disse kulturelle aspektene.
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Epoker |
Egeisk kultur Mørke århundre
Hellenistisk tid Hellas under Roma Det bysantinske rike Det osmanske Hellas Selvstendighetskrigen Kongedømmet Borgerkrigen Militærjuntaen Den tredje republikk |
Innenfor begrepet den arkaiske tid er også sett som en «strukturell revolusjon», i betydningen et brå vekst i befolkningsantallet og materielle goder som skjedde en gang rundt 750 f.Kr., og begynnelsen av en «intellektuell revolusjon» som fikk sitt høydepunkt i den antikke perioden.[1] Slutten på arkaisk tid er konvensjonelt markert ved Xerxes' persiske invasjon av Hellas i 480 f.Kr.
Den store veksten i befolkningsantallet ved begynnelsen av den arkaiske perioden førte med seg en bosetning av nye byer og utvidelse av de tidligere befolkede områdene. Den arkaiske perioden er også karakterisert ved spredning av kolonisering langs kystene av Egeerhavet, Svartehavet og Middelhavet som begynte en gang rundt 800 f.Kr. Årsaken for dette fenomenet er beskrevet av greske skribenter som stenochoria, «mangel på land», men i praksis var det en rekke årsaker, blant annet rivalisering blant politiske grupper, et ønske om eventyr, landsforvisning, bedre skipsteknologi som gjorde det mulig, og søken etter ressurser og handelsmuligheter.[2]