Moderne krigføring
From Wikipedia, the free encyclopedia
Moderne krigføring beskriver perioden fra 1980-tallet, hvor informasjonssamfunnet begynte å påvirke militær doktrine og teknologi. Uttrykket omfatter konflikter hvor minst en av partene er en industrialisert stat.
Den viktigste konsekvensen av informasjonssamfunnets inntog i krigføringen er at fokuset er flyttet fra plattformbasert krigføring til nettverksbasert krigføring. Dette beskriver effekten av at man i mindre grad teller antall krigsskip og stridsvogner, og mer søker å samle og bruke informasjon for å bruke mer begrensede virkemidler på en mer eksakt måte. Selve våpnene er de samme som tidligere, men de har mye elektronikk i tillegg, og bruken har endret seg.
Etter den kalde krigens slutt har militære budsjetter verden rundt blitt redusert. Sammen med en sosial trend hvor det er mindre toleranse overfor både egne og sivile tap har dette skapt en situasjon hvor informasjonsoverlegenhet, altså evnen til å ha den beste oversikten over slagmarken og fiendens intensjoner og disposisjoner, har blitt et mål for en styrkes slagkraft.
På den tekniske siden er det flere trender som sammen har gjort dette mulig: Datamaskiner og sensorer har blitt lettere, mer robuste og billigere, etter hvert som elektronikken de er bygget opp av har blitt billigere og bedre. Den utbredte tilgjengeligheten av satellittnavigasjon har gjort det enklere å holde oversikt over egne styrker, for eksempel med automatisk posisjonsrapportering. Overvåkningssatellitter av forskjellige slag kan gi data som raskt kan bearbeides av nye, kraftige datamaskiner og gjøres tilgjengelig i felten.
Presisjonsvåpen setter også sitt preg på moderne krigføring. Etter hvert som presisjonsstyrte våpen har blitt mer pålitelige, kreves det mindre og mindre volum av bomber, granater og missiler for å oppnå ønsket effekt.