Døende galler
From Wikipedia, the free encyclopedia
Døende galler (italiensk: Galata Morente) er en antikk romersk marmorkopi av en tapt hellenistisk skulptur som er antatt[1] å ha blitt utført i bronse, bestilt en gang mellom 230 f.Kr. og 220 f.Kr. av Attalos I Soter av Pergamon for å feire hans seier over de keltiske galatere i Anatolia. Den nåværende sokkelen ble lagt til etter at den ble oppdaget. Skulptørens identitet er ukjent, men det har blitt foreslått at Epigonus, hoffskulptør i Pergamon, er opphavsmannen.
Statuen avbilder en døende galler (galater) med enestående realisme, spesielt i ansiktet, som opprinnelig kan ha vært malt.[2] Hans mustasje, sammenfiltret hår og halsring av tvinnet metall identifiserer ham som barbar. På siden er det et stikksår og blodet er avbildet mens det renner ut. Han ligger på sitt falne skjold og et sverd og andre objekter ligger ved siden av ham. Med unntak av halsringen, en torq, er han naken, støtter vekten av kroppen med en arm mens kreftene hans forsvinner. Øyensynlig har han kjempet inntil døden, nektet å akseptere sin skjebne, inntil han er avbildet i det øyeblikket hvor han resignerer overfor døden. Statuens totalitet formidler en smerte som går hinsides den fysiske smerte i nederlagets kvaler hvor det som gjenstår er døden.