Den kinesiske embetsmannseksamen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Den kinesiske embetsmannseksamen (forenklet kinesisk: 科举; tradisjonell kinesisk: 科舉; pinyin: kējǔ) var det system som ble anvendt i det meste av keisertidens Kina, fra 606 til 1905 for å velge ut embetsmenn. Systemet var i store deler av de 1300 år det var i kontinuerlig bruk det eneste, og i alle fall det helt dominerende, system for sosial mobilitet inn i embetsmannsklassen. Mesteparten av vekten ble lagt på kulturell innsikt, og fremfor alt på den kinesiske statsbærende filosofis konfucianske skrifter, ble den kinesiske byråkratstand samtidig også høylærte mennesker, landets kulturelle og akademiske elite.
Systemet innebar at det kinesiske samfunn (utenom de dynastibærende slekters kretser) var ledet av et meritokrati i stedet for en adel, og at det i en begrenset grad var demokratiske trekk ved utvelgelsen til den nasjonale elite idet alle menn uansett samfunnsbakgrunn ble tillatt å forsøke å ta eksamen.
Det var også utviklet et system som sikret kandidatenes anonymitet, ved det at eksamensbesvarelsene, hvori inngikk det åttebente essay, ble skrevet av før sensorene fikk dem i hende. Slik ble det sikret at eksaminandens identitet ble skjult for sensorene, og at heller ikke håndskriften kunne røpe dem.