Edmund Jernside
From Wikipedia, the free encyclopedia
Edmund Jernside (født ca. 989, død 30. november 1016) var konge av angelsaksiske England fra 23. april til 30. november 1016. Han var sønn av kong Æthelred den rådville og hans første hustru, Ælfgifu av York. Edmunds styre var preget av den krig han arvet fra sin far, hans tilnavn «Jernside» ble gitt til ham «grunnet hans tapperhet» i strid imot den danske invasjonen ledet av Knut den mektige.[2]
Edmund Jernside Konge av England | |||
---|---|---|---|
Født | ca. 989 Wessex | ||
Død | 30. november 1016 London eller Oxford | ||
Beskjeftigelse | Monark | ||
Embete | |||
Ektefelle | Ældgyth | ||
Far | Ethelred II av England[1] | ||
Mor | Ælfgifu of York[1] | ||
Søsken | 7 oppføringer
Goda av England
Æthelstan Ætheling[1] Edvard Bekjenneren Eadwig Ætheling Alfred Aetheling Eadred Ætheling Eadgyth[1] | ||
Barn | Edward Aetheling, Edmund | ||
Gravlagt | Glastonbury Abbey | ||
Annet navn | Edmund II | ||
Regjeringstid | 23. april 1016–30. november 1016 | ||
Edmund var ikke forventet å bli konge av England, men imidlertid ved 1014 hadde to eldre brødre dødd, noe som gjorde ham til den eldste mannlige arvingen. Hans far Æthelred ble beseiret og jagd fra den angelsaksiske tronen av den danske kongen Svein Tjugeskjegg i 1014, men danskekongen døde selv kun kort tid etter, noe som gjorde det mulig for Æthelred komme tilbake fra landflyktigheten i Normandie og gjenoppta kontrollen over tronen. Det skjedde ikke uten opposisjon fra de angelsaksiske stormennene som krevde en bedring av kongens samarbeidsvilje, noe Æthelred lovte, men ikke holdt. I denne prosessen ble Sveins sønn og arving, Knut, tvunget tilbake til Danmark. Der samlet han en hær for en ny dansk invasjon av England, men denne prosessen tok et år.
Etter å ha gjenvunnet tronen forsøkte Æthelred og den kongelige familie å styrke sitt grep på landet med støtte fra den mektige og egenrådige Eadric Streona, svoger av Edmund. Folk i England som hadde stilt seg på danenes side i 1014 ble straffet og en del ble drept. I et tilfelle ble to brødre, Morcar og Sigeferth, drept og deres besittelser ble konfiskert. Samtidig ble sammen med Sigferths hustru Ældgyth (også skrevet Edith) fengslet av Eadric Streona. Imidlertid oppsøkte Edmund den fengslete Ældgyth, brøt henne ut av fengselet mot sin fars vilje, giftet seg med henne, og overtok hennes avdøde manns besittelser. Han ble dermed i praksis om enn uoffisielt jarl av Øst-Midlands.
Knut invaderte England i august 1015. Over de neste få månedene erobret danene det meste av England. Edmund kom Æthelred til hjelp i å forsvare London. Æthelred var da allerede syk og døde den 23. april 1016, og det gjorde Edmund til konge. Det var ikke før sommeren 1016 at det meste av krigen var over: Edmund utkjempet fem slag mot danene, det siste endte i hans nederlag den 18. oktober i slaget ved Assandun. Stormennene, særlig Eadric Streona, presset på for en fredsavtale hvor England ble delt mellom Edmund og Knut. Edmund fikk landet sør for Themsen, hovedsakelig Wessex, mens Knut fikk resten. Edmund døde brått kort tid etterpå den 30. november. Han etterlot seg to sønner, Edvard og Edmund, men stormennene aksepterte Knut som konge av hele England.