Erobringen av Gibraltar
From Wikipedia, the free encyclopedia
Erobringen av Gibraltar som ble gjennomført av engelsk-nederlandske styrker for Storalliansen skjedde mellom 1. og 3. august 1704 under den spanske arvefølgekrigen. Siden begynnelsen av krigen hadde de allierte sett seg om etter en havn på Den iberiske halvøya for å kunne kontrollere Gibraltarstredet og bruke havnen for marineoperasjoner mot den franske flåten vest i Middelhavet. Et forsøk på å erobre Cádiz hadde mislykkes i september 1702, men etter at den allierte flåten hadde suksess i Vigobukta i oktober det året kom De maritime maktene frem som den dominerende marinestyrken i regionen. Dette var med på å overtale den portugisiske kongen Peter II, om å bryte alliansen sin med Frankrike og Spania, og alliere seg med Storalliansen i 1703. Nå med tilgang til den portugisiske havnen i Lisboa, kunne de allierte flåtene drive felttog i Middelhavet, og utføre operasjoner som støttet den østerrikske Habsburg-kandidaten til den spanske tronen, erkehertug Karl, kjent som Karl III av støttespillerne sine i Spania.
Prins George av Hessen-Darmstadt representerte Habsburg i regionen. I juni 1704 mislyktes prinsen og admiral George Rooke, kommandanten til den største allierte flåten å ta Barcelona for «Karl III». Rooke unngikk så presset fra sine allierte om å gjøre et nytt forsøk på å ta Cádiz. For å kompensere for mangelen på suksess avgjorde de allierte kommandantene å gjøre et forsøk på å erobre Gibraltar, en liten by på den spanske sørkysten. Etter kraftig bombardement og etter at britiske og nederlandske marinesoldater og sjømenn gikk i land, overga guvernør Diego de Salinas Gibraltar og den lille garnisonen den 3. august. Tre dager senere gikk prins Georg inn i byen for Karl III. I tilfelle Karl III kom til å mislykkes i å avsette Filip V som konge av Spania, skulle Gibraltar formelt avstås til Storbritannia med vilkårene i Utrecht-traktaten i 1713. Den dag i dag er Gibraltar fremdeles en del av Storbritannia.