Statsrådssaken
From Wikipedia, the free encyclopedia
Statsrådssaken var en politisk strid i Norge om hvorvidt statsrådene skulle ha plikt til å møte i Stortinget. I tråd med maktens tredeling skulle ikke regjeringen styres av eller svare til Stortinget. Likevel ble det på forskjellige tidspunkter foreslått av embetsmenn og stortingsrepresentanter at det beste var om regjeringen skulle forklare sin politikk for Stortinget.
Saken ble diskutert fra 1821, og dukket opp igjen på 1830- og 1850-tallet. Klimaks for perioden var fra 1872 til 1884, da Stortinget sto mot regjeringen, ofte personifisert i kampen mellom Johan Sverdrup (Stortinget) mot Frederik Stang (regjeringen). Utfallet ble at regjeringen, da ledet av Christian Selmer, ble stilt for riksrett, og fra da av ble det praksis at regjeringen måtte ha støtte i Stortinget.
Dette var innføring av parlamentarismen i praksis, selv om det tok flere år før den var helt innarbeidet som konstitusjonell sedvanerett i Norge.[1]