Halvdan Koht
norsk politiker og historiker / From Wikipedia, the free encyclopedia
Halvdan Koht (født 7. juli 1873, død 12. desember 1965) var en norsk historiker, litteraturhistoriker og utenriksminister i Johan Nygaardsvolds Arbeiderparti-regjering fra 1935 til 1940 (formelt til 1941). Kohts hovedsiktemål som utenriksminister var å holde Norge nøytralt under andre verdenskrig. Han var sterkt kritisk til Storbritannias forsøk på å «driva Noreg ut or nøytraliteten sin og inn i krigen»,[10] men mente Norge som sjøfartsnasjon ikke hadde råd til å havne på tysk side mot Storbritannia. Allerede i 1940 ble han utsatt for hard kritikk internt i regjeringen og måtte samme år gå av, først med permisjon, året etter permanent. Etter krigen ble han sterkt kritisert av bl.a. den parlamentariske undersøkelseskommisjonen for at Norge hadde hatt en mangelfull forsvarspolitikk og en feilslått nøytralitetspolitikk før krigen, og i media ble han omtalt som «landssviker» og enkelte forlangte sågar dødsdom. Som følge av all kritikken bad han om å bli stilt for riksrett, noe som ble avvist av Stortinget. I senere år prøvde han uten hell å få oppreisning.
Halvdan Koht | |||
---|---|---|---|
Født | 7. juli 1873[1][2][3][4] Tromsø[5][6] | ||
Død | 12. des. 1965[1][4][7] (92 år) Lysaker | ||
Beskjeftigelse | Historiker, politiker, litteraturhistoriker, universitetslærer, litteraturkritiker, biograf | ||
Embete | |||
Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
Ektefelle | Karen Grude Koht (1898–)[8] | ||
Far | Paul Koht | ||
Søsken | Ragnvald Koht | ||
Barn | Åse Gruda Skard Paul Gruda Koht | ||
Parti | Venstre (ukjent–1911) Arbeiderpartiet (1911–) | ||
Nasjonalitet | Norge[9] | ||
Gravlagt | Nordre gravlund | ||
Medlem av | Det Norske Videnskaps-Akademi Det polske vitenskapsakademi | ||
Utmerkelser | Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, historisk-filosofisk klasse (1925) Gunnerusmedaljen (1952) | ||
Koht var engasjert i internasjonal fredspolitikk rundt 1900 og under første verdenskrig. Dette skaffet ham også en sentral plass i det norske utenrikspolitiske fagmiljøet fra århundreskiftet og fram til andre verdenskrig. Koht var medlem av Den Norske Nobelkomite i årene 1919–1937 og 1941–1942. Koht var dessuten en sentral aktør i norsk språkpolitikk fra 1890-årene til slutten av 1930-årene og stod frem som den fremste tilhengeren av samnorsk og som arkitekten bak «samnorskreformen». Fra 1916 til 1926 var han nestformann i den første samnorskbevegelsen, Østlandsk reisning. Fra 1921 til 1925 var han formann i Noregs Mållag. Kohts språklige linje og sosialistiske orientering gjorde ham upopulær i mange miljøer; historikeren Kåre Lunden har gått så langt som å si at han ble «eit av dei mest hata» menneskene i Norge etter krigen.[11]
Som historiker spente hans produksjon over en lang rekke emner fra norgeshistorien, fra middelalderen til samtiden. Han var en radikal kritiker av Snorres kongesagaer, som han mente ikke reflekterte begivenheter under den norske rikssamlingen. Han var sentral i forskningen på Henrik Ibsen i hele første halvdel av det 20. århundre, og bidro til etablering av den historisk-biografiske forskningstradisjonen. Som følge av et usedvanlig bredt engasjement publiserte Koht fra 1891 til sin død i 1965 mer enn 43 000 sider, hovedsakelig sakprosa. Han skrev på bokmål, nynorsk, tysk, fransk og engelsk.