København-tolkninga
From Wikipedia, the free encyclopedia
København-tolkninga er en av de mest utbredte tolkningene av kvantemekanikken. Den ble formulert av Niels Bohr og Werner Heisenberg rundt 1927 i København og ble fort akseptert av mange fysikere.
Forskjellen til andre kvantemekaniske interpretasjoner ligger i hvordan de ulike kvantemekaniske formalismene tolkes. For eksempel forstås uskarphetsrelasjonen innenfor København-tolkninga slik at visse egenskaper ved partikler er prinsipielt udefinerte. Bølge–partikkel-dualiteten tolkes slik at samme kvanteobjekt både kan være partikkel og bølge, avhengig av målinga. «Overgangen» av et kvantesystem fra en sannsynligetsfordeling til en konkret, målt verdi forklares med at bølgefunksjonen «kollapser» når en observatør utfører en måling på systemet.
København-tolkninga har lenge vært dominerende, men har også blitt kritisert fra flere hold, både med vitenskapelige og med filosofiske argumenter. Ifølge de sistnevnte kritiseres København-tolkninga for å være instrumentalistisk, subjektivistisk og anti-realistisk.