Laser
From Wikipedia, the free encyclopedia
Laser (akronym[1][2] for light amplification by stimulated emission of radiation)[3][4] [5] (norsk: lysforsterkning ved stimulert strålingsutslipp) er en innretning som forsterker og sender ut elektromagnetisk stråling (i de aller fleste tilfeller er denne strålingen synlig lys).[6] Strålingen har et sett med spesielle egenskaper, som skiller den fra lys fra andre kilder, ved at lyset fra en lasende kilde er koherent og monokromatisk. Det vil si at alle bølger svinger i takt, og at energien i bølgene adderes ved konstruktiv interferens. I tradisjonelle lasere vil også lyskilden avgi lys som propagerer som en tilnærmet planbølge, det vil si at det beveger seg i én bestemt retning og når det slipper ut av det lasende materialet så vil lyset fremstå som en smal lyskjegle med liten divergens. Dette kommer til syne hvis strålen sendes gjennom røyk, tåke eller støv. Den første laseren ble bygget i 1960 av Theodore H. Maiman ved Hughes Research Laboratories, basert på teoretisk arbeid av Charles Hard Townes og Arthur Leonard Schawlow.[7]
Lasere brukes i optiske diskstasjoner, laserskrivere, strekkodeskannere, DNA-sekvenseringsinstrumenter, fiberoptisk og optisk kommunikasjon med ledig plass, produksjon av halvledende brikker (fotolitografi), laserkirurgi og hudbehandlinger, skjære- og sveisematerialer, militær og rettshåndhevelse enheter for merking av mål og måling av rekkevidde og hastighet, og i laserlysskjermer for underholdning. Halvlederlasere i blått til nær-ultrafiolett stråling (UV) har også blitt brukt i stedet for lysemitterende dioder (LED) for å eksitere eller framkalle fluorescens som en hvit lyskilde. Dette tillater et mye mindre emitterende område på grunn av den mye større utstrålingen til en laser og unngår hengende lysdioder; slike enheter brukes allerede i noen lyskastere.[8][9][10][11]