Lotussūtraen
māhāyānabhudistisk tekst / From Wikipedia, the free encyclopedia
Lotussūtraen, egentlig sūtraen om den hvite lotusblomstens gode lov (sanskrit: सद्धर्मपुण्डरीकसूत्र, saddharmapuṇḍarīkasūtra; tibetansk: དམ་ཆོས་པདྨ་དཀར་པོའི་མདོ།, dam chos pad+ma dkar po'i mdo; tradisjonell kinesisk: 妙法蓮華經, pinyin: miàofǎ liánhuā jīng; koreansk: 묘법연화경, hangul: myobŏp yŏnhwa kyŏng; japansk: myōhō renge kyō, hiragana: ミョウホウレンゲキョウ), er en av de mest innflytelsesrike tekstene innenfor mahāyānabuddhismen. Den er også en av mahāyānatekstene som er bevart på sanskrit, og en engelsk oversettelse av et sanskritmanuskript på palmeblader fra Nepal, datert år 1039, ble utgitt av den nederlandske orientalisten Johan Hendrik Caspar Kern (1833–1917) i 1884.[1]
Lotussūtraen | |||
---|---|---|---|
orig. सद्धर्मपुण्डरीकसूत्र saddharmapuṇḍarīkasūtra | |||
Språk | Sanskrit | ||
Sjanger | Mahāyānabuddhisme | ||
Lotussūtraen og avataṃsakasūtraen er de to mest kopierte buddhistiske tekstene i Kina, Korea og Japan. I østasiatisk buddhisme danner lotussūtraen basis for skolene Tiāntái, Cheontae, Tendai-shū og Nichirenbuddhismen.
De eldste delene av teksten ble trolig skrevet ned mellom 100 f.Kr. og 100 e.Kr, og mesteparten av teksten var ferdig komponert omkring 200 e.Kr.[2] Lotussūtraen ble oversatt hele seks ganger til kinesisk, første gangen av en indisk legmann i året 225 e.Kr; av disse er tre oversettelser bevarte i den kinesiske buddhistiske kanon. Språket i den opprinnelige teksten var trolig en nordvestlig dialekt av prākrit, og det har vært gjort forsøk på å identifisere dette idiomet med gāndhārī, som ble talt i det gamle kongedømmet Gāndhāra.[3][4] I det 8. århundre ble den oversatt til tibetansk som en del av den tibetanske buddhistiske kanon. Det finnes også sentralasiatiske fragmenter av teksten på khotanesisk og uigurisk.
Lotussutraens hovedbudskap «er at alle buddhismens lærer egentlig faller sammen til én i mahayanabuddhismen».[5]
Nest etter Prajnāpāramitā-tekstene var Lotussūtraen den mest kopierte teksten i hulebiblioteket som ble forseglet i oasebyen Dūnhuáng ca. 1000 e.Kr., og gjenoppdaget i begynnelsen av 1900-tallet. Samlingene i London, Paris og St. Petersburg inneholder 3,140 fragmenter av 450 kopier fra Dūnhuáng – 310 kopier (2,181 fragmenter) befinner seg i London og Paris.
Lotussūtraen var trolig den første buddhistiske tekst som ble oversatt til khotanesisk (Saka). I British Library finnes 7 khotanesiske fragmenter av teksten;[6] andre fragmenter i Saka er oppbevart i russiske museer.
I Dūnhuáng oppdaget arkeologer også fem små eksegeser til Kumārajīvas oversettelse av teksten til kinesisk. Tre av dem bærer tittelen – «Kommentar til Lotussūtraen» (Fă Huá Jīng Shū, 法華經疏).[7][8][9] Den fjerde har tittelen «Spørsmål og svar til Lotussūtraen» (Fă Huá wèndá, 法華問答),[10] og den femte har tittelen Fă Huá yì jì juăn dì sān (法華義記卷第三).[11]