Louis-seize-stil
From Wikipedia, the free encyclopedia
Louis-seize-stil betegner den stilen som kommer til uttrykk i arkitektur, interiørkunst og møbeldesign gjennom siste delen av 1700-tallet. I Norge finner man stilen representert i tiden 1770 til 1810. Den oppsto i Frankrike etter midten av 1700-tallet, fikk sin største utbredelsen i kong Ludvig XVIs regjeringstid, 1774–92, og fikk i ettertid navn etter ham.
Louis-seize-stilen avløste rokokkoen og ble utviklet under påvirkning av de arkeologiske utgravningene i Pompeii, som gjorde antikkens formverden bedre kjent. Stilen kan betraktes som en del av klassisismen og kjennetegnes av rette linjer, symmetri og utstrakt bruk av former og ornamenter fra antikken. Louis-seize-stilens bruk av pastellfarger var forøvrig nært beslektet med fargeholdningen i rokokkoen. Den lettere Louis-seize-stilen ble avløst av den tyngre og strengere empiren.
Sentrale bidragsytere var Johann Winckelmann i Tyskland, skotten Robert Adam i Storbritannia og Caspar F. Harsdorff ved det Kongelige Danske Kunstakademi. I Sverige er stilen kjent under navnet gustaviansk stil, etter kong Gustav 3., hvor stilen fikk en utforming i nær kontakt med den franske.