Luxembourgavtalen
erstatningsavtale mellom Israel og Forbundsrepublikken Tyskland / From Wikipedia, the free encyclopedia
Luxembourgavtalen er avtalen inngått 10. september 1952 mellom Forbundsrepublikken Tyskland og staten Israel. Avtalen, som bærer navnet etter stedet for undertegningen, gjaldt erstatning for materielle skader som nasjonalsosialismen hadde påført det jødiske folk. Luxembourg-avtalen forpliktet Tyskland til å utbetale eller levere varer til Israel og Claims Conference, til en verdi av 3,5 milliarder tyske mark, over en periode på 14 år.
Med shoah i frisk erindring, var det på slutten av 1940-tallet utenkelig at Tyskland og Israel kunne ha noen som helst forbindelse med hverandre. Begge land sto imidlertid sikkerhetspolitisk på vaklende ben, og Israel hadde i tillegg et stort behov for kapital og varer. Landets statsminister David Ben-Gurion var villig til å ta den politiske belastning det ville være å kreve, og dermed også motta erstatning fra Tyskland. Motstanderne ville ha seg frabedt det de kalte blodpenger.
Tyskland ønsket seg på sin side tilbake i det gode selskap i verdenssamfunnet, og landets produksjonsevne og utenrikshandel hadde steget etter kort tid. Tysklands daværende kansler Konrad Adenauer så at landet kunne oppfylle en moralsk forpliktelse til å yte bistand til jødene, og samtidig oppnå goodwill, særlig i USA og Vesten forøvrig. Adenauer gikk sterkt inn for å knytte landet til Vesten. Han så ingen fordel ved å innta en nøytral posisjon mellom Vesten og Øst-blokken, slik venstresiden i tysk politikk på det tidspunktet hadde som mål.
Israels befolkning sto splittet i spørsmålet om avtalen. Særlig Menachem Begin talte sterkt imot, og kalte Adenauer en morder. Brevbomber ble sendt i retning av Wassenaar der forhandlingene ble avholdt, og til den tyske kansleren. En tysk politimann ble drept.
Parallelt med forhandlingene i Wassenaar i Nederland, forhandlet Tyskland om sin øvrige statsgjeld. Tysklands synspunkt at disse gjeldsforhandlingene satte rammer for hva som kunne bevilges i erstatninger til jødene, møtte imidlertid ingen forståelse på jødisk side. I tillegg til Ben-Gurion og Adenauer, var lederen av Den jødiske verdenskongressen, Nahum Goldmann, sentral ved etableringen av avtalen.
Tilbakelevering av eiendom og erstatningskrav knyttet til konkrete krav fra enkeltpersoner av jødisk herkomst, kom i tillegg til denne avtalen. Disse kravene var ikke politisk kontroversielle. Avtalen gjaldt imidlertid ikke andre grupper enn jødene, for eksempel roma og sinti.