Mikroutbrudd
From Wikipedia, the free encyclopedia
Et mikroutbrudd («microburst») er en lokal luftsøyle med synkende luft som fører til et kraftig vindkast som blåser ut til alle kanter fra et sentralt punkt på bakken. Som regel oppstår fenomenet i forbindelse med cumulus congestus eller cumulonimbusskyer.
Uttrykket ble først definert av Tetsuya Theodore Fujita (kanskje mest kjent for å ha introdusert Fujitaskalaen for gradering av tornadoer), som en type fallvind som skaper kraftig horisontal vind innenfor et område på 4 km i diameter. Dersom vinden dekket et område større enn 4 km i diameter kalte Fujita det for «makroutbrudd».
Man kan skille mellom «våte mikroutbrudd», som oppstår i forbindelse med nedbør, og «tørre mikroutbrudd» som består av virga. Begge typer oppstår hovedsakelig ved at luften blir avkjølt av nedbør, og faller raskt ned mot bakken. I tørre mikroutbrudd vil nedbøren falle ned i et lag med tørr luft under skyen og fordampe. Siden fordampingen fører til avkjøling av luften, blir fallvinden akselerert. Når det er varm luft nær bakken vil denne luften som regel stige, og kan da motvirke fallvinden, men den synkende luften kan likevel nå bakken med en viss kraft. Siden regnet har fordampet vil ofte det eneste synlige tegnet på utbruddet være støv som er virvlet opp av vinden.
Et vått mikroutbrudd oppstår ofte i forbindelse med kraftig regn. Ofte når regnet og fallvinden bakken med en slik kraft at de sprer seg utover og oppover og danner en spesiell krøllformasjon. De kan kanskje også oppstå ved at den kraftige jetstrømen blir bøyd ned mot bakken i tordenvær (se fallvind).
Mikroutbrudd kan skape vind opp mot 75 m/s (270 km/t) og kanskje kraftigere.