Norges Grunnlov
forfatningsrett / From Wikipedia, the free encyclopedia
Kongeriket Norges Grunnlov (riksmål: Kongeriget Norges Grundlov;[1] nynorsk: Kongeriket Noregs Grunnlov) danner sammen med konstitusjonell sedvanerett Norges forfatningsrett.[2][3] Viktige sider ved den faktisk norske forfatningen og Norges politiske system fremgår ikke direkte av Grunnlovens tekst.[4]
Norges Grunnlov | |||
---|---|---|---|
Forkortelse | Grl. | ||
Departement | Justis- og beredskapsdepartementet | ||
Type | Konstitusjon | ||
Vedtatt | 17. mai 1814 | ||
Målform | Bokmål og nynorsk | ||
Nettside | https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Grunnloven/Norges-grunnlov/ | ||
Omhandler | Stortinget |
Grunnloven er den høyeste rettskilden i Norge. Det betyr at andre bestemmelser som kommer i strid med den, må vike etter lex superior-prinsippet. Grunnloven inneholder bestemmelser om statsformen, om menneskerettigheter, om den lovgivende makt (Stortinget), den utøvende makt (Kongen i statsråd) og den dømmende makt (domstolene). Grunnloven, naturrettens rettsprinsipper, konstitusjonell sedvanerett, menneskerettighetene og internasjonal rett utgjør de viktigste fundamentene for Norges statsform, rettsforståelse, og lovverk. I tillegg til å danne basis for statsforfatningen og -forvaltningen, nedfeller Grunnloven en rekke individuelle rettigheter og utgjør hoveddokumentet som sikrer den norske rettsstaten. Annet lovverk utdyper og konkretiserer Grunnlovens bestemmelser.
Grunnloven utgjør en skriftlig samfunnskontrakt mellom styrende og styrte.[5] De viktigste prinsippene Grunnloven og dens samfunnskontrakt bygger på, er folkesuvereniteten gjennom bestemmelsene om folkevalgt styre og representasjon, maktfordelingsprinsippet om skillet mellom de lovgivende, utøvende og dømmende statsmakter, samt menneskerettighetene som sikrer borgerne mot rettssikkerhet og vilkårlighet, og fastslår individuelle rettigheter som eksempelvis trosfrihet og ytringsfrihet.[6] § 3 (utøvende makt) i Grunnloven er sammen med § 49 (lovgivende makt) og § 88 (dømmende makt) uttrykk for maktfordelingen i Norge. Grunnlovsutkastet utarbeidet av Christian Magnus Falsen og Johan Gunder Adler før riksforsamlingen på Eidsvoll hadde en mer eksplisitt formulering i artikkel 32 (etter amerikansk forbilde med en ordrett oversettelse av Massachusetts grunnlov fra 1780). I § 49 er den lovgivende makten lagt til folket gjennom Stortinget. Den utøvende makten er § 31 (siden 1911) ved kongen sammen med regjeringen. Før 1814 var statsrådene kongens personlige rådgivere og ikke ledere for departementene og forvaltningen. Grunnloven av ga regjeringen en del autonomi overfor kongen ved at § 12 bestemte at statsrådene skulle ha ansvar for hvert sitt saksområde slik at den utøvende makten ble oppdelt etter fagområde.[7]
Grunnloven ble godkjent av Riksforsamlingen på Eidsvoll i Eidsvollsbygningen den 16. mai 1814. [8] Et underskrevet eksemplar ble overrakt kong Christian Frederik dagen etter. Den bestod av 110 paragrafer i fem kapitler, fordelt på 24 sider i en innbundet bok,[9] og er siden utvidet til 121 paragrafer.
Grunnloven ble datert 17. mai, og datoen fikk i løpet av 1800-tallet status som Norges nasjonaldag.[10] Det ble utarbeidet flere utkast til 17. mai-grunnloven, og det endelige eksemplaret som ble underskrevet av eidsvollsmennene var renskrevet av studenten Johan Matthæus Buschmann.[11]
Grunnlovsdokumentene oppbevares i Stortingsarkivet.