Den tunisiske revolusjon
From Wikipedia, the free encyclopedia
Revolusjonen i Tunisia, også kjent som sjasminrevolusjonen i vestlige medier,[3] var et opprør og revolusjon i Tunisia som blant annet førte til at tunisias president, Zine El Abidine Ben Ali, rømte landet den 14. januar 2011, etter 23 år som president.[4] Han flyktet til Saudi-Arabia, og statsminister Mohamed Ghannouchi overtok først makten.[5] 15. januar overførte Ghannouchi presidentmyndigheten videre til nasjonalforsamlingens leder Fouad Mebazaâ.[2] Grunnlovsrådet besluttet at det måtte avholdes nytt presidentvalg innen 60 dager.[6] Den 17. januar 2011 presenterte Ghannouchi en ny koalisjonsregjering, hvor tre av statsrådene kom fra opposisjonspartiene.[7] Da flere av opposisjonens statsråder trakk seg den 19. januar, var imidlertid regjeringens fremtid usikker.[8]
Politisk uro av denne typen hadde vært sjelden i Tunisia, blant annet fordi landet ble ansett for å være mer velstående og stabilt enn andre land i regionen. Med Ben Alis avgang og flukt fra landet hadde gatedemonstrasjoner for første gang ført til en arabisk statsleders fall.[9]
Representanter for myndighetene erklærte den 17. januar 2011 at minst 78 mennesker hadde mistet livet under uroen.[7]