Plog
From Wikipedia, the free encyclopedia
En plog (sørlandsk: plau, dansk: plov) er et landbruksredskap med lang historie. Selv om den stadig er blitt forbedret, så har hele tiden formålet med plogen vært å snu jorda slik at overflaten begraves. Samtidig som man graver ned halm, gress og andre planterester, får man løst opp jorda og tilført luft. Luften bidrar til å sette fart i forråtnelsesprosessen. Plogen brukes også til ugressbekjempelse ved at man graver ned ugresset før det får anledning til å sette frø.
Moderne ploger trekkes etter en traktor, men mange steder i verden er det fortsatt hest og okse som trekker plogen. Plogen har ett eller flere skjær. Flere skjær gjør at man kan pløye større areal på kortere tid, men flere skjær stiller også større krav til trekkraften.
En variant av plogen er vendeplogen, som gjør det lettere å pløye mer effektivt. Vendeplogen har to sett med skjær, ett sett står opp i lufta, og ett ned mot bakken. Skjærene er montert slik at man ved å dreie plogen slik at skjærene i lufta kommer ned i bakken, kan snu retningen hvor jorda vendes.
Bøndene i Kina hadde lenge et fortrinn fremfor bønder i Europa, siden de brukte en plog med plogskjær av jern og dertil en jernbeslått, konkav veltefjel. På 1200-tallet nådde oppskriften på støpejern Europa, men selv etter at plogskjær av jern var tatt i bruk, trengtes det flere trekkdyr til å snu tung jord. Først på 1700-tallet regnet Thomas Jefferson seg frem til den konkave veltefjelen, samt en jernebeslått veltefjel kombinert med jernstag, som resulterte i at vestlige bønder kunne pløye like effektivt som kineserne.[1]