Psykoanalyse
From Wikipedia, the free encyclopedia
Psykoanalyse kan sikte til både en form for psykoterapi og en form for psykologiske teorier. Psykoanalyse som metode for behandling av psykiske lidelser, med særlig fokus på hysteri, ble utviklet av Sigmund Freud og hans elever rundt 1900. Psykoanalyse som personlighetsteori vokste ut fra erfaringene med psykoanalyse som behandlingsform. Disse personlighetsteoriene vektlegger i stor grad rollen ubevisste prosesser spiller for motivasjon og utvikling av personlighet.[trenger referanse] «Karakter er skjebne», sa Freud.
Freudiansk personlighetsteori, en topografisk modell, deler personligheten inn i Id (det'et- driftene), Ego (jeg'et), og Superego (samvittigheten).Herfra kommer begrepet det underbevisste i motsetning til det Ubevisste. Konflikter mellom disse dynamiske kreftene i personligheten vil påvirke personlighetsutvikling og utvikling av psykiske lidelser. Freud mente at psykiske lidelser oppstår på grunn av traumer og ubevisste og uløste konflikter i personligheten. Disse uløste konfliktene antas ofte å stamme fra tidlig barndom.
Psykoanalytikere som var samtidige og som etterfulgte Freud grunnla psykoanalytiske teorier som var inspirert av Freuds psykoanalyse. Særlig kjent på dette området er Carl Gustav Jung og Alfred Adler, Anna Freud, Melanie Klein.
Som terapi er psykoanalyse en behandlingsmetode hvor terapeuten gjennom samtale, empati, lytting, klargjøring og tolkninger får fram lag for lag av ubevisste tidligere hendelser og konflikter hos pasienten. Sentrale teknikker og begreper i psykoanalytisk behandling er fri assosiasjon og drømmeanalyse (som Freud kalte kongeveien til det underbevisste) for å få innsikt i ubevisste. I mange moderne psykoanalytiske retninger er også terapeutens motoverføringer gjenstand for stor interesse.
I en «ekte» psykoanalyse skal behandlingen være minimum fire ganger ukentlig og pasienten skal ligge strak ut. Analytikeren sitter bak, slik at pasienten (analysanden) ikke ser ham eller henne.