Richard von Weizsäcker
tysk politiker / From Wikipedia, the free encyclopedia
Richard Freiherr (baron) von Weizsäcker (født 15. april 1920 i Stuttgart, død 31. januar 2015 i Berlin[20]) var en tysk politiker (CDU). Han var regjerende borgermester i Berlin fra 1981 til 1984. I perioden 1984 til 1994 var han Tysklands forbundspresident (den sjette i rekken), og han var derved landets president under gjenforeningen.
Richard von Weizsäcker | |||
---|---|---|---|
Født | Richard Karl Freiherr von Weizsäcker 15. apr. 1920[1][2][3][4] Neue Schloss[5] | ||
Død | 31. jan. 2015[1][6][7][3] (94 år) Berlin[6][7] | ||
Beskjeftigelse | Politiker, jurist, militært personell | ||
Embete |
| ||
Akademisk grad | Doktorgrad (1955) | ||
Utdannet ved | Georg-August-Universität Göttingen (1945–1955) (studieretning: juss) Balliol College University of Oxford | ||
Doktorgrads- veileder | Wolfgang Siebert | ||
Ektefelle | Marianne von Weizsäcker (1953–) | ||
Far | Ernst von Weizsäcker | ||
Mor | Marianne von Weizsäcker[8] | ||
Søsken | Carl Friedrich von Weizsäcker | ||
Barn | Robert K. von Weizsäcker Andreas von Weizsäcker Beatrice von Weizsäcker Fritz von Weizsäcker | ||
Parti | Christlich Demokratische Union (1954–) | ||
Nasjonalitet | Tyskland | ||
Gravlagt | Waldfriedhof Dahlem | ||
Medlem av | 11 oppføringer
Hitlerjugend
Romaklubben Infanterie-Regiment 9 styret i CDU A Soul for Europe Weizsäcker-kommisjonen Humboldt-Viadrina School of Governance Deutsche Nationalstiftung Atlanterhavsbroen Deutsche Gesellschaft für auswärtige Politik European Leadership Network | ||
Utmerkelser | 64 oppføringer
Storkors i særklasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1984)
Schärfste Klinge Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1985)[9] Quetzalordenen Antonio José de Irisarri-ordenen Storkors av Den nederlandske løves orden Goldene Kamera Deutsches Sportabzeichen Storkors med ordenskjede av Den islandske falkeorden (1988)[10] Serafimerordenen (1988) Elefantordenen (1989) Heinrich Heine-prisen (1991) Det kongelige Victoriakjedet (1992) Nansenprisen (1992) Heinz-Galinski-prisen Storkors av republikken Polens fortjenstorden (1994) Augsburger fredspris Leo-Baeck-prisen (1994) Den olympiske orden i gull (1994)[11] Storkors av Ungarns fortjenstorden Deutscher Staatsbürgerpreis (1995) Buber-Rosenzweig-medaljen (1995) Baden-Württembergs fortjenstorden (1995) Humanismus-prisen Dr. Leopold Lucas-prisen (2000)[12] Erich Kästner-prisen (2003) Johann Heinrich Voß' pris for litteratur (2003) 1. klasse av Den hvite løves orden (2003) Keiser Otto-prisen Corine litteraturpris Martin Luther-mealjen Storkors av Republikken Italias fortjenstorden (1986)[13] Æresborger av Berlin (1990) Eric M. Warburg-prisen (2014) Ernst-Reuter-Plakette (1982) Geuzenpenning (1990) Four Freedoms Award - Freedom Medal (2008) Giuseppe Motta Medal (2010) Harnack-medaljen (1990) Catalonias internasjonale pris (1995)[14] Jernkorset av 2. klasse (1941) Jernkorset av 1. klasse (1944) Den nasjonale fortjenstorden (1990) Storkjede av Infante Dom Henriks orden (1989)[15] Storkors med kjede av Karl IIIs orden (1986)[16] Internationaler Mendelssohn-Preis zu Leipzig (2013)[17] Kongerikets kroneorden Æresdoktor ved Waseda-universitetet Æresdoktor ved Uppsala universitet Æresdoktor ved Katholieke Universiteit Leuven Æresdoktor ved universitetet i Cambridge Æresdoktor ved Harvard University Honorary fellow of Weizmann Institute Theodor Heuss-prisen (1984)[18] Æresborger av Bonn (1989) Urania Medal (2004) Æresdoktor ved Erasmus-Universität Rotterdam Æresridder av storkorset av Bath-ordenen[19] Osgar (2003) Pour le Mérite Æresdoktor ved Johns Hopkins University Honorary citizen of Gdańsk (1997) Honorary citizen of Stuttgart (1990) Romano Guardini award (1987) | ||
Signatur | |||
Våpenskjold | |||
Han spilte en viktig rolle for Tysklands forståelse av sin egen historie. Ved siden av Willy Brandt var han den som i omverdens øyne symboliserte Tysklands demokratisering etter nazismen, skrev Die Welt i minneordet, og det var et lykketreff at han var president under Tysklands gjenforening. I langt større grad enn Helmut Kohl formidlet han med sin aura og fintfølende opptreden et budskap om at Tyskland ikke lenger representerte en trussel for Øst-Europa. Hans tillitvekkende embetsgjerning baserte han på sitt omdømme som uavhengig og udogmatisk tenker med integritet, ifølge Die Welt. Weizsäckers støtte til traktatene med Sovjetunionen og særlige med Polen (Warschauer Vertrag, Warszawa-traktaten i 1972) bidro til at disse traktatene til slutt ble ratifisert av Forbundsdagen, tross sterk motstand internt i CSU/CDU. Weizsäcker ga inntrykk av å ikke være en vanlig karrierepolitiker, men at han gikk inn i politikken av pliktfølelse. Hans troverdighet ble styrket av erfaringen som tysk offiser ved Østfronten og farens tjeneste i Hitlers regjering.[21]
Er hat Deutschland gut getan. («Han har gjort Tyskland godt/vært bra for Tyskland»)