Sovjetiske fanger i Norge under andre verdenskrig
From Wikipedia, the free encyclopedia
Sovjetiske fanger i Norge under andre verdenskrig bestod av om lag 102 000[1] krigsfanger, tvangsarbeidere og sivile - som ble transportert til Norge av den tyske krigsmakten under 2. verdenskrig. De bygde festningsanlegg, aluminiumsverk, veier og jernbaner; de arbeidet med vedhogging og i fiskeindustrien. Mange døde av sykdom eller underernæring eller de ble drept. Mange ble henrettet for bagateller. Et stort antall døde i to katastrofale skipsforlis, forårsaket av allierte flyangrep.
Nest etter deportasjonen av de norske jødene er det skjebnen til de utenlandske krigsfangene og tvangsarbeiderne som skaper den tydeligste forbindelsen mellom Norge og Nazi-regimets utryddelsespolitikk.
Utstillingen Grossraum på Norsk Teknisk Museum i Oslo
Dette er et faktum: Antallet døde sovjetiske tvangsarbeidere på norsk jord er langt større enn det totale tap av norske liv, ute og hjemme, sivile og militære, til sammen. [2]
De ble kalt russerfanger av nordmenn under krigen, slik betegnes de fremdeles av enkelte. Men de var fra Sovjetunionen og representerte minst 16 av de sovjetiske republikkene og autonome republikker. Den korrekte betegnelsen er sovjetiske krigsfanger.[3]
Det store flertall var soldatkrigsfanger, men noen var sivile; 7 000 såkalte østarbeidere ble sendt til Norge.[4] De fleste var menn, men 1 800 østarbeidere var kvinner og barn.[5]
Om lag 13 700 av de sovjetiske fangene døde og ble gravlagt i Norge.
Sett på bakgrunn av disse tørre fakta er det påfallende hvor lite norske historikere har skrevet om de sovjetiske fangene de første 50 år etter krigen. En yngre historiker som hevder dette er Ole-Jacob Abraham.[6]
Den norske kollektive erindringen om andre verdenskrig utelater ofte skjebnen til utenlandske krigsfanger. I stedet framheves en konsensuserindring om norsk motstandskamp og heltedåd.
professor i arkeologi Marek E. Jasinski, prosjektleder for ”Painful heritage”.[7]