Sabinere
From Wikipedia, the free encyclopedia
Sabinere (latin: Sabini; gresk: Σαβῖνοι; italiensk: Sabini) var et italisk folk i oldtiden som tilhørte den umbriske gren. De var bosatt i Appenninene, det kuperte innenlandsområdet i Sentral-Italia, men hadde også spredt seg til Latium nord for elven Aniene før Romas grunnleggelse.
Sabinerne ble delt i to befolkninger etter Romas grunnleggelse, i henhold til beskrivelser i romerske legender. Befolkningen nærmest Roma ble en del av den nye byen og forent med den eksisterende befolkningen. I henhold til romerske legenden om byens opprinnelse manglet romerne kvinner, inviterte sabinerne til en fest og røvet kvinnene deres, sabinerinnerovet. Det førte til en krig med sabinerne, men det endte med at sabinerkvinnene anmodet om at de ikke mistet sin sabinske fedre og romerske ektemenn. Det begynte en ny kulturarv av sabinere som snakket latin og var blitt romere. Roma skulle bli en felles sabinsk-romersk by under et felles dualistisk monarki av romerske Romulus og sabinerkongen Titus Tatius, skjønt det varte ikke lenge før sistnevnte ble drept og Romulus, Romas første konge, styrte alene.[1]
Den andre delen av befolkningen forble et folk i fjellene, og kom til sist i krig med Roma for å beholde sin uavhengighet på lik linje med andre italiske folk. Etter å ha blitt erobret ble de assimilert med den romerske republikken, underlagt romerne i 290 f.Kr., og fikk borgerrett i 268 f.Kr.