Sleggekast
From Wikipedia, the free encyclopedia
Sleggekast er en friidrettsøvelse der målet er å kaste en tung stålkule som er festet til en stålvaier med et håndtak i enden.
Som i andre kastøvelser er formålet å kaste kulen lengst mulig. Utøverne gir kulen størst hastighet, og dermed kastlengde, ved først å rotere den 7,257 kg (4 kg for kvinner) tunge kulen rundt hodet flere ganger mens de står stille, og deretter rotere sammen med sleggen før den slippes i den fremre enden av kastsirkelen.
Sleggekast har stått på herrenes øvelsesprogram siden OL 1900, men IAAF godkjente ikke sleggekast som offisiell kvinneøvelse før i 1995. Sleggekast for kvinner sto på det olympiske programmet for første i gang under OL 2000 i Sydney, ett år etter at øvelsen kom med i verdensmesterskapet.
Gjeldende verdensrekord for herrer ble satt av Jurij Sedykh med et kast på 86,74 m under EM i friidrett i Stuttgart i 1986. Kvinnerekorden innehas av Anita Wlodarczyk, som kastet 82,29 m den 15.august 2016 under OL i Rio.
Formålet i slegge er å kaste ei stålkule med streng og håndtak så langt som mulig. Kastet er et resultat av farten slegga oppnår ved at kasteren snurrer rundt sin egen akse i høy hastighet. Desto raskere slegga går (bestemmes av kroppsrotasjon og radius fra kroppen ut til slegga), desto lenger vil slegga gå.
Kastet blir utført fra en betongring med en diameter på 2,135 meter, som av sikkerhetsmessige årsaker er plassert inne i et bur med kraftig netting rundt. For at et kast skal være gyldig, må kasteren bli stående i ringen til slegga har landet (og deretter gå ut bak i ringen). Slegga må også lande innenfor kastsektoren.
I dag bruker de fleste gode kastere to til tre forberedende svinger over hodet, etterfulgt av fire rotasjoner (en rotasjon består grovt sett av en ettbensfase (selve rotasjonen) og tobensfasen (der slegga kan påføres kraft).