Svalbards historie
From Wikipedia, the free encyclopedia
Navnet Svalbard er første gang nevnt i islandske annaler fra 1194, hvor det skrives at Svalbardi funnin. Svalbard betyr i gammelnorsk «kalde kyster» og det kan ha vært iskanten man fant snarere enn fast land. I den islandske landnåmsboken fra 1200-tallet er Svalbard også nevnt, men det er usikkert om dette er det samme som dagens Svalbard. Russiske historikere hevder at pomorene, russiske fangst- og handelsmenn, besøkte Svalbard allerede på 1500-tallet eller tidligere, men det er på det rene at ordet Grumant på russisk kommer av nederlandsk Groenlandt, altså «Grønland». Den første dokumenterte oppdagelsen av Svalbard er dermed nederlenderen Willem Barentsz' oppdagelse av de spisse fjellrekkene i nordvest, Spitz Bergen, i 1596. I år 1607 meldte briten Henry Hudson om store forekomster av hval, og Svalbard ble raskt anerkjent som ingenmannsland (terra nullius) som ingen stater gjorde krav på.
Svalbard ble et viktig fangstområde for hval og hvalross, hvor nederlandske og etterhvert engelske fangstmenn opererte fra vestkysten og anla trankokerier på land (Smeerenburg, Virgohamna, Grønfjorden). I løpet av sesongene 1655-60 var hvalbestandene langs land uttømt og skipene fortsatte fangsten ute i havet uten bruk av landbaser. Svalbard forble lite brukt før russiske pomorer tok opp pels- og dyrefangst i sørøst, sør og vest på 1800-tallet. Norske fangstmenn startet ikke overvintringsfangst før 1895 og denne omfattende fangsten av isbjørn og fjellrev fortsatte fram til andre verdenskrig. Planer fra 1912 om nordisk-russisk styre av øygruppen fikk ikke nok støtte av stormaktene, og først etter den russiske revolusjon oppstod det maktforhold som muliggjorde norsk overhøyhet, tilkjent ved fredskonferansene i Paris i 1920 gjennom Svalbardtraktaten. I mellomtiden ble gruvedrift etter kull etablert gjennom første halvdel av 1900-tallet, ved norsk-amerikanske Longyearbyen (1906), russiske Grumantbyen (1910), svenske Pyramiden (1910) og Svea (1917), og nederlandske Barentsburg (1926). Gruvedrift etter kalk og mineraler ble særlig utprøvd av britiske og skotske investorer, men viste seg aldri drivverdig.
Under andre verdenskrig ble tettstedene og noen av gruvene stukket i brann og bombet av både tyske og engelske styrker. Øygruppen ble aldri ordentlig befestet, det nasjonalsosialistiske Tyskland hadde en stund viktige værstasjoner i nord men Svalbard forble i stor grad ubebodd under krigen. I etterkrigstiden befestet Norge og Sovjetunionen seg som de helt enerådende økonomiske aktørene på øygruppen. Kings Bay-ulykken i Ny-Ålesund i 1962 satte fokus på sviktende styring av gruvesamfunnet fra norsk hold. Den norske regjeringen valgte en gradvis endring bort fra ensidig skift- og turnusbosetting («company town») til en mer robust helårsbosetting og familieetablering, det skjedde i de norske bosettingene fra 1970-tallet og langt senere i de russiske. Flyulykken ved Operafjellet i 1996 medførte nedleggelse av Pyramiden-samfunnet, mens Barentsburg ble videreført med redusert besetning, men med tydeligere familiestrategi og etablering av barnehage og barneskole.
På 2000-tallet overtok turisme og forskning som de viktigste virksomhetene, framfor gruvedriften som inntil da hadde vært dominerende. I Longyearbyen drives (2013) bare Gruve 7 for å forsyne Longyear Energiverk og en minimal eksport, mens Sveagruva og Barentsburg fortsatt har en viss eksportbetydning. Etter 2010 har russiske Trust Arktikugol lanserrt planer om å gjenåpne hotelldrift i Pyramiden og gruvedrift i Grumantbyen, mens Store norske Spitsbergen Kulkompani åpner ny kuldrift på en stor forekomst i Lunckefjell. I 2013 var for første gang mer enn halve befolkningen i Longyearbyen tilknttet forskning og universitetsstudier. Forskningen er omfattende i Longeyarbyen (UNIS) og Adventdalen, samt i Ny-Ålesund med en rekke europeiske og asiatiske forskningsstasjoner.
Den norske overhøyheten under Svalbardtraktaten savner rettslig sidestykke, øygruppen er verken et fylke, koloni, protetkorat eller oversjøisk territorium. Suvereniteten er bredt anerkjent, men bare på land og innenfor 12-milssonen. Alle land som underskriver avtalen har rett til å drive økonomisk virksomhet på Svalbard, men etter norsk suveren rettshåndhevelse. Fiskevernsonen rundt Svalbard ut til 200 nautiske mil er derfor omstridt, og med oppdagelsen av olje og gass i Barentshavet på 2000-tallet økte trykket fra EU og andre stormakter mot den norske forståelsen av Svalbardtraktaten. Etter den kalde krigen utviklet Norge og Russland et sterkere strategisk fellesskap og enighet i Nordrområdene, enn hva som hersker eksempelvis mellom Norge og EU.