Sættargjerden i Tunsberg
From Wikipedia, the free encyclopedia
Sættargjerden i Tønsberg (satt i kraft 9. august 1277) kalles det konkordat som ble inngått etter mange års forhandlinger i 1277, hvor kongemakten ved Magnus Lagabøte og den katolske kirken ved erkebiskop Jon Raude ble enige om en grensedragning mellom den verdslige og kirkelige myndighetsområde. Blant annet avsto begge parter fra å blande seg inn i valg hos hverandre, dvs kongevalg og bispeutnevnelser. Kirken fikk medhold i at erkebiskopen skulle ha myntrett, domsrett, herunder bøtlegging, og kirken fikk innvilget skattefrihet.
Bakgrunnen for dette konkordatet var utviklingen av Magnus Lagabøtes landslov som løp parallelt, og lovarbeidet styrket de sentrale myndigheter og kongens makt. Dette førte til reaksjoner, særlig fra kirken som fikk behov for å avklare grensedragningen mellom kirkelig og verdslig makt.
Sættargjerden kan, med slik kongelig godkjent formalisering av rettigheter, forstås som et høydepunkt for kirkens makt og selvstendighet i Norge og har derved en sentral plass i norsk historie. Avtalen ble skrevet på kirkens egen språk latin og utarbeidet i traktats form (latin: compositio), og var et eksempel på hvordan kongen inngikk en avtale på like fot med en annen makt innen eget territorium, og slik understreket likestillingen mellom kongen og kirke. Et slik konkordat var nytt i Norge, men ikke ellers i Europa.
Da kong Mangus Lagabøte døde i 1280, forsøkte adelen i formynderregjeringen til den 12 år gamle Eirik II Magnusson å gå tilbake på avtalen, blant annet ved å konfiskere kirkegods. I striden landsforviste de i 1287 erkebiskop Jon Raude og biskopene Andres av Oslo og Torfinn av Hamar.
Etter to år med stridigheter løste dette seg ved at kongen nådde myndighetsalderen på 14 år og bestemte at avtalen skulle respekteres, dog uten at den ble gjenopprettet som et rettsgyldig dokument. Dette kom som en kongelig forordning og ikke i form av en traktat mellom likebyrdige parter som sættargjerden.