Uranus’ måner
månene til planeten Uranus. / From Wikipedia, the free encyclopedia
Uranus' måner er en gruppe på 27 kjente måner[L 1] som kretser i bane rundt Uranus, den syvende planeten i solsystemet. Månene er oppkalt etter skikkelser i verkene til William Shakespeare og Alexander Pope.[1]
De to første Uranus-månene ble oppdaget av William Herschel i 1787, de fikk navnet Titania og Oberon. Senere ble Ariel og Umbriel oppdaget av William Lassell i 1851, og Miranda av Gerard Kuiper i 1948.[1] Disse fem er ellipsoide og har planetmasser og derved (sanne måner) store nok til å gi hydrostatisk likevekt, og ville vært dvergplaneter hvis de hadde gått i bane direkte rundt solen. De synes å være differensierte, med kjerner av bergarter omgitt av en mantel av is.[L 2] Titania og Oberon kan også ha hav av flytende vann i grensen mellom kjernen og mantelen.[L 2] Fire av dem viser tegn på indre prosesser som danner canyoner og vulkanisme på overflaten.[L 3]
Titania har omkring 1/20 av massen til jordens egen satellitt, månen. Dens diameter er 1 576,8 ± 1,2 km, og den er den åttende største månen i solsystemet. Oberon har en diameter på 1 522,8 ± 5,2 km, og er den tiende største i solsystemet.
Puck ble oppdaget i 1985 av romsonden Voyager 2. Ytterligere ni måner ble oppdaget av romsonden ved sin ankomst til Uranus-systemet i 1986. De resterende månene er oppdaget i ettertid ved hjelp av Hubble-teleskopet og avanserte bakkebaserte teleskoper.[L 1][L 3] To måner ble oppdaget i 1997, og ytterligere fire i 1999. Tre måner ble oppdaget i 2001, og de resterende tre månene ble oppdaget i 2003.
13 av månene er indre måner: Cordelia, Ophelia, Bianca, Cressida, Desdemona, Juliet, Portia, Rosalind, Cupid, Belinda, Perdita, Puck og Mab. Deres diametere varierer fra 18 km til 162 ± 4 km, og de deler felles egenskaper og opprinnelse med Uranus' ringer. Cordelia og Ophelia fungerer som gjetermåner for ε-ringen, mens Mab er en kilde til den ytterste μ-ringen.[L 4]
Ni av månene er irregulære måner: Francisco, Caliban, Stephano, Trinculo, Sycorax, Margaret, Prospero, Setebos og Ferdinand. De varierer i størrelse fra ca. 150 km for Sycorax til 18 km for Trinculo,[L 1] og ble trolig innfanget av Uranus kort tid etter dannelsen.[L 1] De har sine baner i store avstander fra Uranus, og banene er elliptiske og svært inklinerte. Åtte av månene har retrograde baner, mens Margaret har en prograd bane.[L 1]