Den irsk-britiske grense
From Wikipedia, the free encyclopedia
Den irsk-britiske grense løper 499 km fra Lough Foyle nord på øya Irland til Carlingford Lough i nordøst, og skiller Irland fra den britiske regionen Nord-Irland.[1][2] Grensen er beskrevet som en av de mest atypiske i sitt historiske opphav, geografiske kontekst og administrative regime.[2] Den ble definert i Government of Ireland Act 1920 der det ble skrevet at alle grevskap unntatt seks tilhører det nye selvstyrende Irland. Det er flere enn 200 veier som krysser grensen. Noen går tilbake til det første landet etter grensekrysning og deretter over grensen igjen.
Etter Langfredagsavtalen fra 1998 ble grensekontrollene med sikkerhetssjekk avviklet og har siden ikke vært en fysisk markert grense.[3] Etter folkeavstemningen om Storbritannias EU-medlemskap 2016 er spørsmålet om grensekontroller eller ikke usikker, og det er et av de sentrale forhandlingspunktene i brexit-prosessen.
Grensemarkeringer er lite iøynefallende, til felles med mange mellomstatlige grenser i EU. Ettersom de to statene deler et felles reiseområde og (fra 2021) Nord-Irland (det eneste unntaket i Storbritannia og bare i noen henseender) og Irland er deltakere i det europeiske indre markedet, er grensen i hovedsak åpen, tillater fri passasje for mennesker siden 1923 og for varer siden 1993. Det er rundt 270 offentlige veier som krysser grensen.[4][5] Etter Storbritannia gikk ut av EU er denne grensen også grensen mellom EU og et ikke-medlemsland. Avtalen om Storbritannias uttreden av EU (Brexit) forplikter alle involverte parter til å opprettholde en åpen grense i Irland, slik at (i mange henseender) er den faktiske grensen mellom de to øyene Irskesjøen.