Edvard Bekjenneren
anglosaksisk konge av England / From Wikipedia, the free encyclopedia
Edvard bekjenneren[4] (angelsaksisk: Ēadweard Andettere, latin: Eduardus Confessor, engelsk: Edward the Confessor; født 1003, død 5. januar 1066) var nest siste angelsaksiske konge av England, og betraktet som den siste konge som nedstammet fra kongene i Wessex. Han styrte fra 1042 og til 1066.
Edvard bekjenneren Konge av England | |||
---|---|---|---|
Født | ca. 1004 Islip, England | ||
Død | 5. januar 1066 London, England | ||
Beskjeftigelse | Monark | ||
Embete | |||
Utdannet ved | The King's School Ely | ||
Ektefelle | Edith av Wessex (1045–1066)[1][2] | ||
Far | Ethelred II av England[1][3] | ||
Mor | Emma av Normandie[1][3] | ||
Søsken | 8 oppføringer
Gunhild av Danmark
Goda av England[1] Æthelstan Ætheling Edmund II av England Hardeknut Eadwig Ætheling Alfred Aetheling[1] Eadred Ætheling | ||
Nasjonalitet | Kongeriket England | ||
Gravlagt | Westminster Abbey | ||
Saligkåret | - | ||
Helligkåret | 1161 | ||
Anerkjent av | Den katolske kirke | ||
Festdag | 13. oktober | ||
Se også | Ekstern biografi | ||
Vernehelgen | England, engelske konger | ||
I kunsten | Konge, ofte med fremtredende fingerring. | ||
Våpenskjold | |||
Som sønn av Æthelred II (med tilnavnet «den rådville») og Emma av Normandie etterfulgte Edvard sønnen av Knut den mektige, og sin egen halvbror, Hardeknut, og således gjenopprettet en kongedømme basert på huset Wessex etter en periode med dansk styre siden Knut erobret England i 1016. Da Edvard døde i 1066 ble han etterfulgt av Harald Godwinson, som deretter ble beseiret og drept det samme året av normannerne under Vilhelm Bastarden (siden kjent som Vilhelm Erobreren) ved slaget ved Hastings. Edgar Ætheling, som også tilhørte huset Wessex, ble utropt som konge av England etter slaget ved Hastings i 1066, men han styrte aldri og ble avsatt etter rundt åtte uker.
Som diskutert nedenfor er historikerne ikke samstemte om Edvards ganske lange styre på 24 år. Hans tilnavn reflekterer den tradisjonelle oppfatningen av ham som from og uskyldig. «Bekjenneren» (kort for bekjenne sin tro) reflekterer også hans omdømme som en helgen som ikke opplevde martyrdøden, i motsetning til kong Edvard Martyren. En del framstiller denne kongen som et styre som førte til forvitringen av den kongelige makt i England og framgangen for huset Godwins maktposisjon grunnet innbyrdesstridene etter hans død uten en arving. Biografene Frank Barlow og Peter Rex har isteden framstilt Edvard som en vellykket konge som var energisk, ressursfull og tidvis nådeløs, og argumenterer for at den normanniske erobringen kort tid etter hans død kom til å ødelegge hans rykte.[5][6] Imidlertid har Richard Mortimer argumentert for at da familien Godwin kom tilbake fra deres landsforvisning i 1052 «betydde det en effektiv avslutning av hans utøvelse av makt», og henviser til Edvards reduserte aktivitet som en klar antydning til at han trakk seg tilbake fra de statlige affærer.[7]
Omtrent et århundre senere, i 1161, lot pave Alexander III den avdøde kongen bli helligkåret. Han fikk etter sin død tilnavnet «Bekjenneren», det vil si en som bekjenner sin tro på Jesus Kristus og helgen uten å være martyr, og for å skille ham fra hans onkel, den hellige Edvard martyren. Som sankt Edvard var han en av Englands nasjonale helgener fram til kong Edvard III adopterte sankt Georg som nasjonal skytshelgen en gang rundt 1350. Edvard bekjennerens festdag er den 13. oktober, feiret både av den katolske kirke i England og Wales, som Den engelske kirke.