Egmont (Beethoven)
From Wikipedia, the free encyclopedia
Egmont, op. 84 av Ludwig van Beethoven, er et sett med musikkstykker for skuespillet med samme navn fra 1787 av Johann Wolfgang von Goethe.[1] Verket består av en ouverture etterfulgt av en sekvens på ni stykker for sopran, mannlig forteller og fullt symfoniorkester. Den mannlige fortelleren er valgfri; han benyttes ikke i skuespillet og opptrer ikke i alle innspillinger av det komplette musikkstykket.
«Egmont» | |||
---|---|---|---|
Op. 84 Ouverture og teatermusikk av Ludwig van Beethoven | |||
Periode | Wienerklassisismen | ||
Komponert | 1809-10 | ||
Publisert | Uroppført 15. juni 1810 | ||
Satser/akter | 10 |
Beethoven komponerte verket mellom oktober 1809 og juni 1810, og det ble uroppført 15. juni 1810.[2]
Temaet for musikken og den dramatiske fortellingen er livet og heltemotet til adelsmannen Lamoral, greve av Egmont fra de De Habsburgske Nederlandene på 1500-tallet. Verket ble komponert under Napoleonskrigene da det første franske imperiet hadde utvidet sitt herredømme over store deler av Europa. Beethoven hadde uttrykt sin store forargelse over Napoleon Bonapartes beslutning om å krone seg selv til keiser i 1804, og rasende visket ut navnet hans i innvielsen av Eroica-symfonien. I musikken til Egmont uttrykte Beethoven sine egne politiske bekymringer gjennom opphøyelsen av det heroiske offeret til en mann som ble dømt til døden for å ha tatt et tappert standpunkt mot undertrykkelse. Ouverturen ble en uoffisiell hymne for oppstanden i Ungarn i 1956.[3][4]
Beethoven komponerte Klärchens sanger "Die Trommel gerühret" og "Freudvoll und leidvoll" med den østerrikske skuespillerinnen Antonie Adamberger i tankene, og hun snakket ofte entusiastisk om samarbeidet med ham.[5] Musikken ble rost av E.T.A. Hoffmann for dens poesi, og Goethe selv erklærte at Beethoven hadde uttrykt hans intensjoner med "et bemerkelsesverdig geni."
Ouverturen er kraftfull og uttrykksfull, et av de siste verkene i Beethovens mellomperiode. Det har blitt en like berømt komposisjon som Coriolan-ouverturen og er i en stil som ligner på den femte symfonien, som han hadde fullført to år tidligere.