Hypogeum
From Wikipedia, the free encyclopedia
Hypogeum (latin: hypogeum fra gresk: ὑπόγειον, hypo, «under» og Γῆ,gē, «moder jord», «under jorden»; flertall hypogeer)[1] er et underjordisk tempel eller gravanlegg, som regel sikret med et hvelv, hogd ut av fjellgrunnen med en rekke sammenknyttede rom.[2] Begrepet ble benyttet av Herodotos for å henvise til underjordiske gravkamre i oldtidens Egypt, skjønt også for sapperende tunneler til persiske beleiringskraft.[3]
Kristne bygget senere lignende underjordiske helligdommer, krypter og graver som de kalte katakomber, men det var kun adskilt i navnet enn i hensikt og ritualer, og arkeologiske og historiske forskning har vist at de er i praksis det samme. Werner Jacobsen skrev at «Som andre ambisiøse romere, var helgen-biskopene fra 200- og 300-tallet vanligvis gravlagt i hypogea i gravlunder utenfor byenes murer; ofte var det kun mirakler ved deres graver som fikk deres etterfølgere til tilpasse seg mer oppdatert utforming. I Dijon ble helgenen og biskop Benignus (død ca. 274) gravlagt i en stor sarkofag i et gravkammer i den romersk gravlund. Ved 500-tallet hadde graven forlengst forfalt og ble ansett som hedensk, selv av biskop Gregor av Langres.»[4]
Hypogeer vil ofte inneholde bestemte nisjer for kremerte menneskelige levninger eller loculi[5] for gravlevninger. Tidvis kunne graver av denne typen bli referert til som bygde graver.[6]
En hypogeum kan også referere til enhver antikk bygning eller en del av en bygning som er bygd under jorden slik de rekker med tunneler under Colosseum i Roma, som ble benyttet for å holde på slaver, særskilt krigsfanger, og ville dyr, mens de ble holdt klare for gladiatorkamper. Dyr og slaver ble ført opp via falldører under den sandbelagte arenaen under kampene.