Iberere
From Wikipedia, the free encyclopedia
Iberere (latin: Hibērī, fra gresk: Ιβηρία) var en rekke folkeslag som i greske og romerske kilder, som blant annet Hekataios av Miletos, Avienus, Herodotos og Strabon, identifiserte med dette navnet for de østlige og sørlige kystene av Den iberiske halvøy, i det minste fra 500-tallet f.Kr. De romerske kildene benyttet også betegnelsen hispani for å referere til ibererne.
Betegnelsen ibererne, som benyttet av antikke forfattere, hadde to særskilte betydninger. Den ene, mer generelt, refererte til alle folk og beboere på Den iberiske halvøy uten hensyn til etnisk forskjeller (urindoeuropeere, keltere, og ikke-keltiske indoeuropeere, som eksempelvis lusitanere). Den andre, mer begrenset i etnisk betydning, refererte til de folkene som levde i de østlige og sørlige kystene av Den iberiske halvøy og som ved 500-tallet f.Kr. hadde blitt preget av kulturell innflytelse av først fønikere og deretter av grekere.[1] Disse ikke-europeiske kulturfolkene snakket et nå utdødd iberiske språk dokumentert fra rundt 600- til 100-tallet e.Kr. Andre beslektete folk som ble omtalt som iberere var turdetanere, etterkommere av bronsealderens Tartessoskultur; vaskonere, og de indoeuropeiske lusitanere. Resten av halvøya synes å ha vært befolket av keltiske eller keltiberiske folk.