Karl Martell
konge over de tre frankiske kongedømmene / From Wikipedia, the free encyclopedia
Karl Martell [Martell = «hammeren»] (686–741) var rikshovmester (maior domus), militær leder og reell hersker over de tre frankiske kongedømmene fra 718 og til sin død.[18][19] Han er mest kjent for at han vant slaget ved Poitiers i 732, hvor han stoppet en maurisk invasjon ledet av den islamske guvernøren av al-Andalus. Med denne seieren satte han en stopper for videre muslimsk erobring i Frankrike.
Karl Martell | |||
---|---|---|---|
Født | 23. aug. 688[1] Herstal[2] | ||
Død | 22. okt. 741 (53 år) Quierzy[3] | ||
Beskjeftigelse | Statsmann, militær leder | ||
Embete |
| ||
Ektefelle | Rotrude av Trier[4][5] Concubine Swanahild[2] | ||
Far | Pipin av Herstal[1] | ||
Mor | Alpaida[2] | ||
Søsken | Drogo av Champagne[6] Grimoald den yngre[7] Childebrand[2] | ||
Barn | |||
Nasjonalitet | Frankerriket | ||
Gravlagt | Klosterkirken Saint-Denis | ||
Karl var født i Herstal i det som nå er Vallonia i Belgia som sønn av den frankiske statsmannen Pipin av Herstal og adelskvinnen Alpaida. Han sikret sitt krav på makt ved å etterfølge sin far som rikshovmester, makten bak tronen, i frankisk politikk. Ved å fortsette og bygge på sin fars politikk, gjenopprettet han den sentraliserte regjeringen i Frankerriket og startet en rekke militære kampanjer som gjenopprettet frankerne som de ubestridte herrer over hele Gallia.[20]
Etter å ha gjenopprettet herredømmet i Gallia, vendte Karl oppmerksomheten mot utenlandske konflikter med den islamske trusselen inn i Vest-Europa. Arabiske og berbiske islamske styrker hadde invadert og erobret Hispania i 711, krysset Pyreneene (720) og underlagt seg Narbonensis (den sørligste delen av dagens Frankrike), et betydelig vestgotisk område (721–725).[21] Etter periodiske utfordringer avanserte de islamske styrkene under Abdul Rahman Al Ghafiqi, muslimsk guvernør av al-Andalus, mot Gallia og deretter inn i Tours, «Gallias hellige by». I oktober 732 møtte den islamske hæren styrkene til Frank Martell, bestående av frankere og burgundere, på et sted mellom byene Tours og Poitiers, som førte til en avgjørende og historisk viktig frankisk seier kjent som slaget ved Tours (eller Poitiers). Slaget avsluttet de siste av de store islamske invasjonene i Frankerriket.[22][23]
Etter Tours tok Karl offensive grep, ødela festningene ved Agde, Béziers og Maguelonne, angrep islamske styrker ved Nîmes, skjønt han greide ikke å frigjøre Narbonne (737) eller å gjenerobre Narbonensis helt og holdent.[24] Han fikk derimot betydelig framgang ved å etablere frankisk kontroll over germanske områder som Bayern, Alemannia, og Friesland, og han tvang saksiske stammer til å betale tributt (738).[24]
I tillegg til hans militære gevinster, er Karl Martell betraktet som en grunnleggende figur i den europeiske middelalderen.[25] Han var like dyktig som administrator som krigsherre: han er kreditert med en betydelig rolle for riddernes ansvar og dermed for utviklingen av det frankiske system som føydalisme.[26] Pave Gregorius III, som var truet av langobarder i nordlige Italia og som ikke lenger kunne stole på hjelp fra Konstantinopel, anmodet Karl om å forsvare den hellige stol. Han tilbød Karl den tradisjonelle posisjonen som romersk konsul, men Karl avslo, skjønt det innebar en endring til en ny politikk for pavedømmet.[24][27]
Karl Martell delte Frankerriket mellom sine sønner Karloman og Pipin. Sistnevnte ble den første av karolingerne. Karls sønnesønn, Karl den store, utvidet de frankiske rikene til å omfatte store områder av Vest-Europa, og ble den første keiser i vest siden Vestromerrikets sammenbrudd på begynnelsen av 400-tallet.[28]