Krisen i det tredje århundret
From Wikipedia, the free encyclopedia
Krisen i det tredje århundret eller soldatkeisernes epoke brukes i Romerrikets historie vanligvis om perioden 235–284, da riket var nær fullstendig oppløsning. Det skyldtes tre samtidige invasjoner samt borgerkriger, stridigheter om keisertronen og mord på keiserne, sykdommer og pest som fulgte krigene, og økonomisk nedgang med en voldsom inflasjon som ødela pengevesenet. Enkelte av soldatkeisere og deres krigere herjet og plyndret dessuten like gjerne romerske områder som i fiendeland. Det var kun gjennom en rekke av dyktige soldatkeisere og Diokletians reformer, som å dele riket og styre det i to halvdeler, at keiserrikets levedyktighet ble gjenopprettet. Denne krisen markerte slutten på den første fasen i det romerske keiserrikets historie, det såkalte principatet, og innledet den andre, dominatet.
I løpet av denne perioden hadde keiserriket rundt 30 keisere.[1] Det eksakte antallet er omdiskutert ettersom det var mange som hevdet keiserverdigheten samtidig, og medregnes alle motkeisere og keiserkandidater, blir antallet betydelig høyere. De fleste var høytstående generaler som påberopte seg keiserstatus over hele eller deler av riket, for senere å miste den ved nederlag på slagmarken, mord, eller død. 26 menn ble offisielt akseptert av det romerske senatet som keisere i løpet av perioden og således ble lovlige keisere. Gjennomsnittlig regjeringstid var på kun to til tre år.[1]
Krisen kulminerte på 260-tallet. Romerriket ble delt i tre stridende stater: i vest det galliske riket (som omfattet de romerske provinsene Gallia, Britannia og kortvarig Hispania); i øst det palmyrenske riket (som omfattet de østlige provinsene av Syria og Palestina og Aegyptus) og det uavhengige, Italia-sentrerte Romerriket, som lå mellom disse. I tillegg foregikk en massiv gotisk invasjon på Balkan etter at Donau-grensen hadde brutt sammen. Senere klarte Aurelianus (270–275) å gjenforene riket; krisen i det tredje århundret ble avsluttet med at Diocletian ble keiser i 284 og hans nødvendige reformer ble iverksatt. Krisen hadde resultert i slike gjennomgående endringer i Romerrikets institusjoner, samfunn, økonomiske liv, og til sist også religion og religiøse liv, at det i økende grad ble vurdert av de fleste historikere som overgangsepoken mellom de historiske epokene som utgjorde antikken og senantikken.[2]