Kvinnefronten
radikalfeministisk organisasjon / From Wikipedia, the free encyclopedia
Kvinnefronten er en norsk radikalfeministisk[1][2] kvinneorganisasjon som «arbeider for full kvinnefrigjøring»[3]. Kvinnefronten beskriver seg som «Norges eldste radikale kvinneorganisasjon».[4] Medlemskap er åpent for alle som definerer seg som kvinner, mens menn kan bli støttemedlemmer.[5]
Kvinnefronten | |||
---|---|---|---|
Stiftet | 3. desember 1972 | ||
Land | Norge | ||
Hovedkontor | Oslo | ||
Ideologi | Radikalfeminisme | ||
Organisasjonen ble stiftet i 1972 på initiativ fra Rød Front i Studentersamfundet i Oslo. Den ble tidlig knyttet til ml-bevegelsen[6][7][8] og regnet seg som del av den proletære kvinnebevegelsen. Kvinnefronten kritiserte feminismen som bevegelse, og regnet den som en borgerlig ideologi og en motpol til proletær kvinnekamp. I 1970- og 1980-årene stod kampen mot «monopolkapitalismen» og «imperialismen» sentralt i Kvinnefronten, og kvinnekampen ble sett på som en del av klassekampen i marxistisk forstand. Kvinnefrontens syn på feminismen og tilhørigheten til ml-bevegelsen gjorde tidvis organisasjonen relativt isolert blant kvinneorganisasjoner, og i noen byer hadde Kvinnefronten i 1970- og 1980-årene egne 8. marstog fordi de andre kvinneorganisasjonene ikke ville samarbeide med Kvinnefronten. Organisasjonen mistet mange medlemmer etter at AKP (m-l) styrket grepet i 1975, og utbrytere dannet blant annet Brød og roser (1976) eller ble med i andre organisasjoner. Kvinnefronten var fra 1975 overvåket av Politiets overvåkingstjeneste som følge av at myndighetene vurderte organisasjonen som en trussel mot rikets sikkerhet.[9]
I 1980-årene ble båndene til AKP svekket, og Kvinnefronten innledet en nyorientering som førte til at organisasjonen definerte seg som radikalfeministisk og fokuserte mer på debatten om porno og prostitusjon. Samtidig var det uenighet innad om strategi og taktikk i porno- og prostitusjonskampen. Den mest radikale fløyen brøt ut i 1991 og dannet Kvinnegruppa Ottar.
Det har vært ulike syn på kjønns- og seksualitetsmangfold i Kvinnefronten. I 1970-årene var Kvinnefronten til dels fiendtlig til lesbiske, som følge av at AKP mente homofili var dekadent og borgerlig, mens Kvinnefronten senere også har åpnet for radikal lesbisk feminisme. Enkelte medlemmer har på 2000-tallet også inntatt en kritisk holdning til transpersoner og LHBT-bevegelsen, og Kvinnefronten har tidligere fått kritikk for å ha invitert transekskluderende radikalfeminister som Julie Bindel.[10][11] Noen medlemmer av Kvinnefronten, bl.a. en talskvinne for organisasjonen, har også markert støtte til Women’s Declaration International (WDI). På den annen side har andre medlemmer av Kvinnefronten støttet transpersoner, og foreningens vedtekter inkluderer som kvinner «alle som definerer seg som kvinner».[5] Leder i Kvinnefronten Cathrine Linn Kristiansen uttalte at «jeg og vi tar sterk avstand fra» WDI og beskrev dem som «transfobiske, rasistiske og sexistiske».[12] Kvinnefronten eier tidsskriftet Fett som utgis av en uavhengig redaksjon. Fett står for interseksjonell feminisme som eksplisitt inkluderer alle kvinner, støtter transkvinner og tar avstand fra transfobi.[13] Fett var en av organisasjonene bak en uttalelse som tok avstand fra «utsagn som demoniserer og dehumaniserer transpersoner, pakket inn som en debatt om kjønn og helse i ytringsfrihetens navn. Vi mener på det sterkeste at transpersoners rett til å eksistere som mennesker ikke er et debattspørsmål».[14]
Kvinnefronten har tidvis hatt en ungdomsorganisasjon kalt Jentefronten og egne lesbiske grupper. Organisasjonen ledes av Cathrine Linn Kristiansen.[15]