Norgesveldet
From Wikipedia, the free encyclopedia
Norgesveldet (norrønt: Noregsveldi) er en betegnelse som kom i bruk på 1800-tallet i forbindelse med nasjonalromantiske forestillinger om at Norge hadde en fortid som stormakt[1], og var en betegnelse på de besittelsene som var underlagt den norske kongen i høymiddelalderen, etter at det hadde blitt landefred på fastlandet etter borgerkrigene, altså etter 1227.
Da Norgesveldet var på sitt største, omfattet det øyene i Vesterhavet hvor folk fra Norge hadde slått seg ned i landnåmstiden, i tillegg til dagens Norge og landskap i dagens Sverige. Norgesveldet var oftest et løst sammenbundet rike av moderlandet og de oversjøiske besittelsene som i samtiden ble benevnt som skattland (norrønt: skattlǫnd), og ikke oppfattet som en del av det norske riket. I middelalderen ble skattlandene mer en betegnelse på norske biland enn egentlige deler av et norsk statsterritorium. Den verdslige makten var på sitt sterkeste mot slutten av kong Håkon Håkonssons regjeringstid (1263). Et viktig element i hele den perioden man senere omtalte som «Norgesveldet», var den kirkelige overhøyheten til erkebispesetet i Nidaros fra 1152/3. Det er ikke sikre kilder for når Jemtland ble lagt under erkebiskopen i Uppsala. Sistnevnte ble opprettet noe senere, og som det tredje metropolitanerkebispedømme i Norden, etter Lund og Nidaros.
Kirken deltok i en politisk prosess både før og under trerikstiden med Kalmarunionen, der formålet på svensk side var å etablere en posisjon for Sverige i Jemtland. Dette området hadde fra gammelt ligget som et «markland» (grenseland) i forhold til Svealand, og antakelig i et slags forbund med Trøndelag, på samme måte som Hålogaland.