Paul Johann Ludwig von Heyse
From Wikipedia, the free encyclopedia
Paul Johann Ludwig von Heyse (født 15. mars 1830 i Berlin, død 2. april 1914 i München) var en tysk forfatter. Han fikk Nobelprisen i litteratur i 1910 og ble opptatt i den prøyssiske adelen samme år.
Paul Johann Ludwig von Heyse | |||
---|---|---|---|
Født | Paul Johann Ludwig von Heyse 15. mars 1830[1][2][3][4] Berlin[5] | ||
Død | 2. apr. 1914[1][2][3][6] (84 år) München[5] | ||
Beskjeftigelse | Lyriker, dramatiker,[7] oversetter,[7] romanforfatter, skribent,[7][8] tegner | ||
Utdannet ved | Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität Humboldt-Universität zu Berlin Friedrich-Wilhelms-Gymnasium | ||
Ektefelle | Anna Heyse[9] Margarete Heyse (–1862)[9] | ||
Far | Karl Wilhelm Ludwig Heyse | ||
Barn | Ernst Heyse | ||
Nasjonalitet | Kongeriket Preussen | ||
Gravlagt | Waldfriedhof München | ||
Språk | Tysk[10][11] | ||
Utmerkelser | Nobelprisen i litteratur (1910)[12][13] Æresborger av München (1910) Schiller-prisen (Preußen) (1884) Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1871) | ||
IMDb | IMDb | ||
Signatur | |||
Nobelprisen i litteratur 1910 |
Heyse var sønn av Julie von Heyse født Saaling, selv datter av en hoffjuveler og bankier. Julie var jødisk, men skiftet senere til kristendommen. Hans far var filologiprofessor i Berlin.[14][15]
Paul Heyse studerte klassiske språk og oversatte mange italienske poeter. Han er mest kjent for sine fortellinger og noveller, skrevet utfra et klassisk ideal om «falketeorien». Som i Boccaccios Falkenovelle i Decamerone (1349-53), krevde Heyse at den sentrale handlingen i enhver novelle skulle komme til et uventet vendepunkt, som i falkens flukt.[14]
Heyse var meget populær i sin samtid. En av de mest kjente av hans noveller er Kinder der Welt (1873).[14]