Russlands historie
From Wikipedia, the free encyclopedia
Russlands historie begynner med østslaverne. Den første østslaviske statsdannelsen var Kievriket, som tok til seg kristendommen fra Det bysantinske rike i 988.[1] Dette markerte begynnelsen på en syntese av bysantinsk og slavisk kultur som skulle definere russisk kultur det neste årtusen.[2] Kievriket gikk i oppløsning etter mongolenes invasjon i 1230-årene, og ble etterfulgt av diverse småstater som Novgorod og Pskov, som kjempet for å bli Kievrikets kulturelle og politiske etterfølger.
Etter det trettende århundre ble Moskva gradvis den dominerende makten i Russland.[2] På syttenhundretallet var Storfyrstedømmet Moskva blitt til Det russiske keiserdømme, som strakk seg fra Polen til Stillehavet. Ekspansjonen vestover skjerpet Russlands bevissthet om forskjellene fra resten av Europa og gjorde slutt på isolasjonen fra tidligere tider.
De ulike regjeringene på 1800-tallet reagerte på forventninger om modernisering med en blanding av halvhjertede reformer og undertrykkelse av politisk motstand. Livegenskapet ble opphevet i 1861, men endringen slo uheldig ut for bøndene og bidro bare til å forsterke kravene om radikale reformer. Mellom livegenskapets opphevelse og første verdenskrig sørget Stolypin-reformene, en ny grunnlov i 1906 og en ny Statsduma for at det politiske og økonomiske systemet i Russland ble endret, men tsarene ville likevel ikke gi slipp på sin autokratiske makt.
Den russiske revolusjon i 1917 ble utløst av en kombinasjon av økonomisk sammenbrudd, krigsmotstand og motstand mot det politiske systemet. Revolusjonen brakte først en koalisjon av moderate sosialister og liberale til makten, men den nye regjeringens ineffektivitet gjorde at bolsjevikene tok makten under oktoberrevolusjonen senere samme år. Mellom 1922 og 1991 handler Russlands historie om Sovjetunionen, et ideologisk basert imperium som anså seg å bygge på marxismen-leninismen, og med en geografisk utstrekning i grove trekk som Russland før freden i Brest-Litovsk. Metodene som ble brukt for å bygge et sosialistisk samfunn varierte imidlertid opp igjennom Sovjetunionens historie, fra 1920-årenes blandingsøkonomi, som under Stalin ble erstattet av kommandoøkonomi og politisk undertrykkelse, til den økonomiske stagnasjonen i 1980-årene.
Det politiske systemet i Sovjetunionen var hele tiden basert på kommunistenes ettpartistyre. På slutten av 1980-årene ble imidlertid svakhetene ved de økonomiske og politiske strukturene akutte, og det ble åpenbart at systemet var i ferd med å bryte sammen. De sovjetiske styresmaktene satte derfor under Mikhail Gorbatsjov i gang store politiske reformer, som imidlertid viste seg å være utilstrekkelige, og Sovjetunionen kollapset i løpet av 1991.
Etter kommunismens fall ble Russland en føderativ republikk, som ble anerkjent som Sovjetunionens etterfølger. Landet mistet imidlertid statusen som supermakt, på grunn av store vanskeligheter med å få etablert et stabilt, post-kommunistisk styresett og økonomi. Den sovjetiske planøkonomien ble i 1990-årene erstattet med et system som inneholdt elementer av kapitalisme og markedsøkonomi, ofte med et brutalt resultat. Dagens Russland har arvet mange politiske og sosiale trekk fra tsartiden og sovjettiden.