Schizoid personlighetsforstyrrelse
From Wikipedia, the free encyclopedia
Schizoid personlighetsforstyrrelse (F60.1 i ICD-10) (SPD eller ScPD) er preget av introspeksjon og sosial tilbaketrekning. Et sentralt trekk ved tilstanden er mangelen på emosjonell varme og kontakt. Schizoide er reserverte, mangler interesse for andre mennesker og de daglige ting. De lever ofte isolert, har få behov og søker ikke følelsesmessig kontakt. Mennesker som fyller kriteriene til diagnosen schizoid personlighetsforstyrrelse har vanskeligheter med å beskrive og uttrykke følelser. De viser sjelden glede. Som regel har disse menneskene lite interesse for seksualitet. I stedet investeres mye energi på andre interesser og hobbyer. De har ofte jobber som kan utføres i ensomhet, og er oftest mer teknisk interessert enn opptatt av menneskelige relasjoner.
Schizoid Personlighetsforstyrrelse | |||
---|---|---|---|
Område(r) | Psykiatri, klinisk psykologi | ||
Symptom(er) | Sosial isolasjon,[1] Anhedoni,[2] Affektavflatning,[3] Derealisasjon,[4] depersonalisasjon,[5] maladaptive dagdrømmer[6] | ||
Ekstern informasjon | |||
ICD-10-kode | F60.1 | ||
MeSH | D012557 |
Det vites lite konkret hva årsakene er, ut over at både arv og miljø kan spille en rolle til at noen mennesker utvikler stabile personlighetstrekk som gjør at de oppfyller diagnosekriteriene til schizoid personlighetsforstyrrelse.
Lidelsen er lite studert fordi den er sjelden. Den er tilknyttet en rekke negative utfall som lavere livskvalitet, redusert funksjonsevne og ikke minst et av de laveste nivåene for livsuksess blant alle personlighetsforstyrrelsene.[7][8][9][10] Mobbing kan være vanlig mot schizoide individer.[11] Noen av symptomene (som enslig livsstil og emosjonell løsrivelse) er nevnt som generelle risikoer for selvmordsatferd.[12][13]