Spitsbergen
øy på Svalbard / From Wikipedia, the free encyclopedia
Spitsbergen (før 1969: Vestspitsbergen, nederlandsk: Spitsbergen, «Spisse fjell») er Svalbards største øy med 37 673 km² areal. Spitsbergen er større enn Østfold, Akershus og Hedmark til sammen, og mer enn ti ganger så stor som Hinnøya - Fastlands-Norges største øy. Den er derved å regne som Norges største øy og den 36. største i verden. Den ligger vest i øygruppen og strekker seg ganske nøyaktig 400 km i nord-sørlig retning fra Verlegenhuken i nord til Sørneset i sør. På tvers er Spitsbergen nesten 220 km i øst-vestlig retning fra Kapp Payer i øst til Kvadehuken i vest. Rundt kysten i vest og nord finnes det noen ganske få mindre øyer i et utpreget fjordlandskap. De fire lengste fjordene og samtlige bosettinger på Svalbard, ligger på Spitsbergen. Øya har alle øygruppens sju nasjonalparker.
Spitsbergen | |||
---|---|---|---|
Geografi | |||
Plassering | Grønlandshavet | ||
Øygruppe | Svalbard | ||
Areal | 39 044 km² | ||
Høyeste punkt | Newtontoppen (1 713) | ||
Administrasjon | |||
Land | Norge | ||
Største bosetning | Longyearbyen (2 060) | ||
Demografi | |||
Befolkning | 2 650 (2015) | ||
Posisjon | |||
Spitsbergen 78°45′N 16°00′Ø | |||
Longyearbyen har 2 075 innbyggere (2013), Barentsburg (russisk), Ny-Ålesund og Sveagruva, samt 10-12 polske forskere i Isbjørnhamna og 4-5 fastboende hotellverter i Pyramiden.[1] Det har aldri vært større, permanente bosettinger på noen av de andre øyene. Bosettingen fikk sine stimuli fra fangst 1600-1850, utforskning 1880-1928, og gruvedrift 1906-2000. I nyere tid har forskning og turistnæring hatt sterkest vekst. Fra 1601 var det engelske og nederlandske hvalfangst-stasjoner på øyene i nordvest, senere også lengre sør – blant annet med en norsk sommerstasjon i Green Harbour. Pomor-perioden med russisk fangst hadde sin storhetstid på 1800-tallet. Utfordringer med sjøis og kommunikasjoner har medført at det aldri har vært landbaserte fiskerier her, alt fiske har historisk vært landet i Europa. I nyere tid er fisket sterkt beskyttet av Fiskerivernsonen rundt Svalbard.
Restene av Golfstrømmen bringer varmt, atlantisk vann oppover vestkysten og nordkysten av Spitsbergen og Nordaustlandet, som er mindre islagt enn østkystene av de samme øyene. Spitsbergen er preget av fjell og isbreer, og øst-vestgående elvedaler i midtpartiet. Midtpartiet fra Isfjorden og sørover har yngre fjell fra kvartær og tertiær, og 65 millioner år gamle kull-leier tilknyttet de sentrale bosettingene.
Spitsbergen fikk sitt navn av nederlenderen Willem Barents, som oppdaget den i 1596. Han kalte den West-Spitsbergen (Svalbard i sin helhet kalte han Spitsbergen), etter de mange høye og spisse fjellene på øygruppen.[trenger referanse]