Standard østnorsk
From Wikipedia, the free encyclopedia
Standard østnorsk, også omtalt som norsk standardtalemål,[1][2] brukes innen sosiolingvistikk for å betegne et norsk standardspråk (i motsetning til dialekt) som er den talte normalform for bokmål/riksmål slik dette språket brukes på store deler av Østlandet. Talemålet er den østnorske regionale videreføringen av dannet dagligtale, som var den norske over- og etterhvert middelklassens uttale av dansk. Det fungerer på Østlandet som de facto standard for normalisert tale knyttet til bokmål/riksmål.[3] I nesten alle områdene hvor språket brukes, har det (særlig historisk) eksistert side om side med lokale østnorske dialekter (eksempelvis oslodialekt) klart adskilt etter sosiale skillelinjer; i moderne tid har standard østnorsk i økende grad fortrengt de tradisjonelle dialektene på Østlandet selv om klare kjennetegn fra forskjellige områder er vel å merke hos brukerne. Standard østnorsk kan defineres både som et norsk standardspråk med regionale trekk knyttet til Østlandet[1] og (særlig historisk og i den mest konservative varianten) som en (høyere) sosiolekt.