Ulysses S. Grant
From Wikipedia, the free encyclopedia
Ulysses S. Grant (født Hiram Ulysses Grant 27. april 1822 i Point Pleasant i Ohio, død 23. juli 1885 i Mount McGregor i New York) var en amerikansk general og USAs 18. president (1869–1877). Han hadde gjort seg bemerket som general for nordstatene i den amerikanske borgerkrigen før han ble president.
Ulysses S. Grant | |||
---|---|---|---|
Født | Hiram Ulysses Grant 27. apr. 1822[1][2][3][4] Point Pleasant, Ohio, USA | ||
Død | 23. juli 1885[1][2][4][5] (63 år) Mount McGregor, New York, USA | ||
Beskjeftigelse | Offiser | ||
Utdannet ved | United States Military Academy | ||
Ektefelle | Julia Grant | ||
Far | Jesse Root Grant[6] | ||
Mor | Hannah Simpson Grant[6] | ||
Barn | Frederick Dent Grant Ulysses S. Grant, Jr. Nellie Grant[6] Jesse Root Grant | ||
Parti | Det republikanske parti | ||
Nasjonalitet | USA | ||
Gravlagt | General Grant National Memorial | ||
Medlem av | American Philosophical Society | ||
Utmerkelser | Kongressens gullmedalje | ||
USAs 18. president | |||
4. mars 1869–4. mars 1877 | |||
Visepresident | Schuyler Colfax (1869–1873) Henry Wilson (1873–1877) | ||
Forgjenger | Andrew Johnson | ||
Etterfølger | Rutherford B. Hayes | ||
Signatur | |||
Grant er regnet som en av de største generalene i USAs historie, men presidentperioden var kaotisk, preget av flere skandaler og korrupsjon. Selv om Grant personlig ikke hadde noe med korrupsjonen å gjøre, ble han kritisert for å ikke klare å stoppe dette.
Ved krigens utbrudd satte han opp et frivillig regiment og ble dets oberst. Han ble senere general og seiret i angrepet på Fort Henry og Fort Donelson i februar 1862. I april samme år beseiret han en opprørsstyrke ved Shiloh (Pittsburg Landing) og fortsatte sin offensiv i Tennessee. I juli 1863 erobret han Vicksburg. Han deltok så i slaget ved Chattanooga. 10. mars 1864 ble han utnevnt til generalløytnant og øverstkommanderende for nordstatenes hær. Han organiserte en krig hvor sørstatene ble angrepet på flere fronter samtidig. Særlig viktig var general Shermans erobring av Atlanta i 1864 og marsjen gjennom Georgia og Carolina til havet. Grant ledet selv soldatene i øst og kjempet framgangsrikt mot general Robert E. Lee som han tvang til kapitulasjon i 1865 i Appomattox.
Da han ble president, var han den yngste frem til da som fikk stillingen. Hans presidentperiode ble preget av hans ønske om å gjenoppbygge landet. Han sørget også for å forbedre kårene for de svarte, og støttet amnesti for konføderasjonens ledere.
Etter presidentperioden la han ut på en toårig verdensomspennende reise, hvor han blant annet besøkte Norge i juli 1878. Grant gjorde et mislykket forsøk på å vinne den republikanske nominasjonen i 1880. Han flyttet deretter til New York hvor han etter hvert både fikk økonomiske vanskeligheter og helseproblemer. Han hadde fått en halssykdom som etter hvert ble diagnostisert som kreft. Han begynte å skrive sine memoarer, som den dag i dag ses på som svært gode beskrivelser av militær virksomhet fra en offiser selv.
Senere flyttet Grant med familien til en hytte i Mount McGregor. Her døde han en måned senere.
I 1897 ble han og hans kone tildelt et mausoleum i New York, som idag er en stor severdighet.
Han var en bekjent av Mark Twain.