Niårskrigen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Niårskrigen (1688–1697), også kalla Storalliansekrigen eller Den pfalziske arvefølgjekrigen, var ein storkrig seint på 1600-talet mellom kong Ludvig XIV av Frankrike og ein brei europeisk koalisjon, Storalliansen, leia av den engelsk-nederlandske statthaldar-kongen Vilhelm III, den tysk-romerske keisaren Leopold I, kong Karl II av Spania, Victor Amadeus II av Savoie, og store og mindre fyrstar og prinsar i Det tysk-romerske riket. Niårskrigen vart hovudsakleg utkjempa på det europeiske fastlandet og farvatna kring, men omfatta òg ein krigsskodeplass i Irland, der Vilhelm III og Jakob II kjempa om kontroll over Dei britiske øyane, og eit mindre felttog mellom franske og engelske nybyggjarar og deira indianske allierte i koloniane i Nord-Amerika. Krigen var den andre av tre store krigar for Ludvig XIV.
| ||||||||||||||||||||||
|
Ludvig XIV hadde tredd fram frå den fransk-nederlandske krigen i 1678 som den mektigaste monarken i Europa, men sjølv om han hadde utvida riket sitt, var ikkje «Solkongen» nøgd. Ved hjelp av aggresjon, annektering og delvis lovlege midlar, prøvde Ludvig XIV raskt etter å utvide gevinstane sine for å stabilisere og forsterke grensene til Frankrike, noko som kulminerte i den korte gjenforeiningskrigen (1683–1684). Den påfølgjande våpenkvilen i Ratisbon garanterte dei utvida grensene til Frankrike for tjue år, men dei påfølgjande handlingane til Ludvig XIV - mellom anna annulleringa av ediktet i Nantes i 1685, og forsøket hans på å ta tyske Rhinland - førte til skade på den militære og politiske dominansen hans. Ludvig XIV si avgjersle om å krysse Rhinen og kringsette Philippsburg i september 1688 var meint å kome keisar Leopold I i forkjøpet og å tvinge Det tysk-romerske riket til å akseptere dei territoriale og dynastiske krava hans. Men då keisaren og dei tyske fyrstane bestemte seg for å yte motstand, og då Generalstatane og Vilhelm III førte nederlendarane og engelskmennene inn i krig med Frankrike, stod Ludvig XIV til slutt opp mot ein mektig koalisjon som ønskte å dempe ambisjonane hans.
Dei fleste kampane fann stand kring grensene til Frankrike: i Dei spanske Nederlanda, Rhinland, hertugdømet Savoie og Catalonia. Desse felttoga var dominerte av kringsetjingar, mellom anna i Mons, Namur, Charleroi og Barcelona: opne slag som Fleurus og Marsaglia var mindre vanlege. Desse krigshandlingane var gjekk stort sett i Ludvig XIV sin favør, men i 1696 stod Frankrike i ei økonomisk krise. Dei maritime maktene (England og Dei sameinte Nederlanda) var òg finansielt botnskrapte, og då Savoie hoppa ut av alliansen, ønskte alle partar å starte forhandlingar. Med freden i Ryswick (1697) fekk Ludvig halde på heile Alsace, men vart tvungen til å gje Lorraine attende til eigarane. Han måtte òg gje opp alle krav på høgresida av Rhinen. Ludvig XIV gjekk med på å akseptere Vilhelm III som konge av England, medan nederlendarane sette opp ei rekkje festningar i Dei spanske Nederlanda for å sikre grensa si. Men då den barnlause Karl II av Spania såg ut til å vere døden nær, var det ein ny konflikt i gjere over kven som skulle ta over Det spanske imperiet (det viktigaste uløyste problemet i europeisk politikk på denne tida) og dette skulle snart føre Frankrike og Storalliansen ut i den siste krigen til Ludvig XIV - den spanske arvefølgjekrigen.