17. mai-grunnloven
Norges grunnlov av 17. mai 1814 / From Wikipedia, the free encyclopedia
17. mai-grunnloven ble vedtatt av Norges første grunnlovgivende forsamling – Riksforsamlingen på Eidsvoll – den 17. mai 1814. Samme dag valgte forsamlingen prins Christian Frederik til Norges konge. Han var tronarving til Danmark og Norge, stattholder siden mai 1813, og fra 19. februar norsk regent. 17. mai-grunnloven varte i nesten 6 måneder før den ble endret av et nytt overordentlig Storting høsten 1814 etter forhandlinger med svenske utsendinger. Etter å ha vedtatt Novembergrunnloven valgte Stortinget den Sveriges konge Karl II til konge av Norge.[1][2]
17. mai-grunnloven | |||
---|---|---|---|
Forkortelse | Grl. | ||
Departement | Riksforsamlingen på Eidsvoll | ||
Virkeområde | Norge |
Ved Kieltraktaten av 14. januar 1814 måtte Frederik VI av Danmark og Norge avstå Norge til Sveriges konge og hans etterfølgere. Grunnloven av 17. mai 1814 sluttførte et halvt års norske bestrebelser på å trosse denne tronoverføringen og erklære norsk selvstendighet. Sverige godtok ikke Norges nye grunnlov eller valget av Christian Frederik som konge. I slutten av juli 1814 gikk svenske tropper til angrep på Norge for å hevde bestemmelsene i Kieltraktaten. Norge ble tvunget til å inngå en avtale om våpenhvile 14. august 1814 i Moss – Mossekonvensjonen. I tråd med Mossekonvensjonen ble det valgt et overordentlig Storting som kom sammen 7. oktober 1814, og som 4. november 1814 vedtok en revidert grunnlov. Novembergrunnloven var i hovedsak identisk med 17. mai-grunnloven, men endringer som var nødvendige for å inngå i en personalunion med Sverige under en felles konge.[1][2]