Amerikansk konservatisme
From Wikipedia, the free encyclopedia
Den tradisjonelle amerikanske konservatismen er forskjellig fra den tradisjonelle europeiske konservatismen. Betydningen av «konservatisme» i Amerika har lite til felles med hvordan ordet er brukt annensteds.[1] Ifølge Leo P. Ribuffo er «det som amerikanere nå kaller konservatisme, mye av det som verden kaller liberalisme eller nyliberalisme.»[2] Siden 1950-årene har amerikansk konservatisme i all hovedsak vært assosiert med Det republikanske parti. I tiårene før dette var det hovedsakelige kun demokrater i Sørstatene som kalte seg konservative, og disse spilte en nøkkelrolle i den koalisjonen av republikanere og sørstatsdemokrater som dominerte i Kongressen i perioden fra 1937 til 1963. Uttrykket Solid South henviser til den klare støtten i Sørstatene til demokratene fra 1887 (året for avslutningen for gjenoppbyggingen av Sørstatene etter borgerkrigen) til 1964 (året hvor Civil Rights Act ble vedtatt, noe som avsluttet rasesegregeringen).
Konservatismen har spilt en viktig rolle i amerikansk politikk siden 1950-årene.[3] Barry Goldwater anses gjerne som en av nøkkelpersonene i grunnleggelsen av den nevnte, moderne konservative bevegelsen. Historiker Gregory Schneider beskriver flere kjennetegn for amerikansk konservatisme: Respekt for tradisjon, republikanisme, bevarelse av rettsstaten og kristendommen, og et forsvar av «vestlig sivilisasjon fra utfordringene fra moderne kultur og totalitære regimer.»[4] Den amerikanske konservatismens historie har vært preget av konflikter og konkurrerende ideologier. Økonomisk konservative og libertarianere ønsker en liten stat, lavt skattetrykk, få reguleringer og fri konkurranse. Sosialkonservative ønsker en sterk stat som kan håndheve kristen moral. Nykonservative ønsker å spre amerikanske idealer til resten av verden.[5] Den konservative bevegelsen i 1950-årene forsøkte å bringe disse retningene sammen, slik at de kunne unngå spredningen av «gudløs kommunisme».[6][7] Paleokonservatismen oppstod som en reaksjon på nykonservatismen i 1970- og 1980-årene.